Hvordan hadde Europa sett ut om EU-motstanderne fikk bestemme?
Norge er definitivt tjent med et stabilt Europa. Det sikrer vi best gjennom å delta i et forpliktende samarbeid som fullverdig medlem av EU.
Publisert: 8. august 2018
I sin utmerkede bok om første verdenskrig beskriver Norman Stone hvordan den ekstreme nasjonalismen på begynnelsen av 1900-tallet erstattet det foregående århundrets liberale ortodoksi. Resultatet kunne vi observere i 1918: Milliontalls drepte og et kontinentet i ruiner.
Når vi i år markerer 100 år siden første verdenskrig, bør vi legge oss på minne at europeisk sikkerhet ikke er et trivielt forhold. Det var nettopp denne erkjennelsen som la grunnlaget for det europeiske fellesskap (senere EU) – og det er knapt mulig å overvurdere dens betydning for freden Europa.
Hvor viktig EU (eller i det minste velfungerende internasjonale institusjoner) er for fredelig sameksistens kan illustreres gjennom å studere foranledningen til første verdenskrig.
Som den britiske historikeren A.J.P. Taylor påpekte, var det ingen av statsmennene som ønsket krig – men i det som likevel endte med å utløse verdenskrigen, spilte en rekke ulike faktorer som opprustning, mobilisering og hemmelige allianser sentrale roller.
En underliggende årsak finner vi i den britiske og franske redselen for at Tyskland etter samlingen i 1870 skulle vokse seg for sterk, samtidig som tyskerne fryktet at Russland skulle vokse seg for sterk. Dette, kombinert med sterke nasjonale spenninger innad i det Habsburgske riket, gjorde at en krig ingen egentlig ønsket brøt ut.
Hadde EU eller en liknende organisasjon eksistert, ville Europa antakelig avverget katastrofen. Ikke fordi et mer samlet Europa hadde vært fri for nasjonale motsetninger, men fordi effektive institusjoner kan kanalisere motsetninger i politiske fora, framfor å løse uenigheter ved bruk av militære virkemidler.
Denne innsikten delte Europas «founding fathers». Statsmenn som Schuman, Monnet, Adenauer, Spaak og De Gaspieri ønsket således å knytte europeiske nasjoner sammen i et skjebne fellesskap – ikke for å oppløse nasjoner – men for å binde dem sammen.
Europa anno 2018 er mer urolig enn på lenge: Brexit, populisme, og Trumps konflikt med allierte, er alle forhold som truer stabiliteten. For oss i Norge innebærer det at vi må ta en ny debatt om hvordan vi skal forholde oss til europeisk sikkerhetspolitikk.
I en tid hvor det liberale demokrati og den liberale verdensorden er under press, er EU viktigere enn noensinne. Det innebærer at alle som ønsker å forsvare etterkrigsfreden har et ansvar for å styrke EU.
Dessverre har vi i Norge, gjennom å avvise EU-medlemskap, ikke vært villig til å ta vår del av ansvaret for freden i Europa. Det er i grunnen lite som er mer nedstemmende enn å observere norsk EU-debatt, især hvordan Nei-bevegelsen har lyktes med sin sterke nasjonalistiske og populistiske retorikk.
Slagordet «Nei til salg av Norge» er et ekko av Trump og Brexit, for ikke å glemme hvordan denne retorikken propaganderes av EU-fiendtlige krefter på ytre høyre. EUs betydning for fred i Europa blir simpelthen ignorert av Nei-bevegelsen. Og man må spørre: Hva hadde skjedd om det var Nei-bevegelsen i Norge som hadde formet etterkrigs-Europa? Hvordan hadde Europa sett ut dersom Monnet, Schuman, Adenauer, De Gaspieri og Spaak ikke hadde lyktes med sitt prosjekt? Og deler nei-bevegelsen virkelig synspunktet til Donald Trump om at det beste for Europa er at EU oppløses?
Et interessant paradoks kunne vi observere under Brexit-debatten, da flere mente det var skuffende at Storbritannia stemte for å forlate Unionen, samtidig som de mente at Norge ikke burde være med. Underforstått – det er fint at britene forplikter seg til å sikre freden i Europa, men det gjelder visstnok ikke for Norge. Historien har lært oss farene ved et Europa som ikke er institusjonelt knyttet sammen. Statsmenn med gode intensjoner er ikke nok, noe Jean Monnet minnet oss om med ordene: Intet er mulig uten mennesker. Intet er varig uten institusjoner.
Norge er definitivt tjent med et stabilt Europa. Det sikrer vi best gjennom å delta i et forpliktende samarbeid som fullverdig medlem av EU.
Artikkelen er publisert hos Dagbladet 6.8.18.
Relatert
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Europaunionen blir stadig tettere fordi alternativet skremmer
EU-retten og abort
Abort er et følsomt tema. På ulikt moralsk, etisk og religiøst grunnlag trekker velgere ulike konklusjoner, og synspunktene varierer fra land til land. Dette tilsier at EUs lovgiver er tilbakeholden. EU-retten omfatter ikke abort direkte, men den spiller likevel en viss rolle.
USA mot EU – Monroe mot Mercosur
Dommere saksøker EUs ministerråd
Et bemerkelsesverdig søksmål er reist av europeiske dommerforeninger mot Ministerrådet. Saksøkerne hevder at Rådets betingede vedtak om å utbetale Polen EU-midler må annulleres. Underretten avviste søksmålet, fordi saksøkerne ikke har rettslig interesse. Avvisningen ble imidlertid anket og verserer nå i EU-domstolen.