Fra pionerarbeid til profesjonalisering og universalisme
I VG fremstiller professor Hilde Gunn Slottemo det som at sanitetskvinnene og de andre veldedige organisasjonene som var viktige i utviklingen av den norske velferdsstaten, har blitt skvist bort av private «velferdsprofitører». Det er nok snarere mer riktig å si at de ideelle aktørene har blitt skvist bort av stat og kommuner.
Publisert: 5. oktober 2020
I VG fremstiller professor Hilde Gunn Slottemo det som at sanitetskvinnene og de andre veldedige organisasjonene som var viktige i utviklingen av den norske velferdsstaten, har blitt skvist bort av private «velferdsprofitører».
Det er nok snarere mer riktig å si at de ideelle aktørene har blitt skvist bort av stat og kommuner. Perioden mellom 1965 og 1980 har blitt omtalt som «den offentlige revolusjon». Helsestasjonene er et godt eksempel på hvordan det offentlige overtok helse- og omsorgstjenester som var initiert og bygget opp av de ideelle organisasjonene. Da lov om helsestasjoner ble vedtatt i 1972, drev Nasjonalforeningen for folkehelsen 430, og Norske Kvinners Sanitetsforening 615, av Norges ca. 1200 helsestasjoner. Med loven ble driften av disse en del av det offentlige ansvaret. De ideelle organisasjonene ga vederlagsfritt alle stasjonene til kommunene.
På denne tiden slo den generelle velferdstankegangen, som vi i dag tar for gitt, for alvor inn. Det ble et politisk ønske å bygge ut velferdsstaten. I 1960 brukte Norge ca. 10 prosent av BNP på sosiale utgifter, i 1984 godt over 20 prosent. Veksten i offentlig ansvar og reguleringer fikk betydning for de ideelle organisasjonene. Det ble nye krav til standard, omfang og bemanning – mange av de private klarte derfor ikke å henge med på utviklingen. Velferdsoppgavene fikk en langt mer faglig innretning, noe som ikke kan karakteriseres som en dårlig ting.
I dag er en langt større del av velferdsoppgavene enn tidligere drevet av private aktører med fortjenestemotiv. Men dette er ikke nødvendigvis et onde. Barnehageutbyggingen de siste 30-40 årene er et godt eksempel på hvordan private aktører, også forttjenestebaserte, har bidratt til å gjøre barnehager til et universelt velferdsgode. Dette jeg har skrevet om i et nylig utgitt Civita-notat.
Kommersielle leverandører av diverse velferdstjenester bidrar dessuten til å gjøre velferdsstaten mer effektiv, mer profesjonell og mer fleksibel.
Man skal være forsiktig med å tillegge døde mennesker meninger om dagens samfunn. Men jeg tillater meg å hevde at de gamle sanitetskvinnene ville vært stolte over å ha vært pionerer i utviklingen av det norske velferdssamfunnet, som trolig er langt bedre og mer generøst enn de noen gang kunne forestilt seg.
Norsk helse- og omsorgsektor er fremdeles full av idealistiske kvinner og menn, som er genuint opptatt av å gi mennesker en bedre hverdag, og som står på hver eneste dag. Noen av dem er ansatt i kommersielle bedrifter og konserner, men alle fortjener hyllest.
Artikkelen er på trykk i papirutgaven av VG 1.10.2020.
Relatert
Norske velferdstjenester er ikke organisert som et åpent marked
Feil prioritering i barnehagesektoren
Trenger vi egentlig ledere?
Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger
Er sykehuskø uunngåelig?
Fedrepermisjon og EØS-retten
Fedrepermisjonen har gjennomgått flere endringer i Norge siden den ble innført. Det har blitt hevdet at den er beskyttet av EØS-retten. Dét stemmer, men virkningene av dette er begrenset.