Rettssikkerhet og regjering
I april fremmet Høyre et lovforslag som skulle fremme rettssikkerheten til virksomheter og privatpersoner når forvaltningen utøver tvangsmakt. Siden den gang har mye skjedd, blant annet Høyre i regjering, og derigjennom en sentral utøver av forvaltningsmakt. Men lovforslaget har vi ikke hørt noe mer om, og Sundvollen-erklæringen forbigikk rettssikkerhetsspørsmålet i stillhet, skriver Morten Kinander i DN.
Publisert: 17. desember 2013
Av Morten Kinander, jurist og filosof i Civita
I april i år fremmet sentrale stortingsrepresentanter for Høyre et lovforslag som skulle fremme rettssikkerheten til virksomheter og privatpersoner når forvaltningen utøver tvangsmakt. Siden den gang har mye skjedd, blant annet har Høyre blitt det dominerende partiet i regjering, og derigjennom en sentral utøver av forvaltningsmakt. Men lovforslaget har vi ikke hørt noe mer om, og Sundvollen-erklæringen forbigikk rettssikkerhetsspørsmålet i stillhet.
Dagens Næringslivs forside 10. desember viste et eksempel på en av mange saker hvor saksbehandling i forvaltningen synes å være uforsvarlig og urimelig, og hvor den går alvorlig utover enkeltmennesker og selskaper. Saken gjaldt en ubehandlet søknad fra 2003 om refusjon av moms, som ble avslått pga et manglende vedlegg til søknaden. I 2013. Selskapet, som selv sa fra om feilen etter en dokumentgjennomgang, hadde i mellomtiden innrettet seg i den tro at de hadde rett til momsrefusjon, siden det ikke hørte noe fra skattemyndighetene. Etter mediepress gjorde skattedirektøren om på vedtaket, men saken hadde allerede vært innom Sivilombudsmannen, hvor skattemyndighetene sto på sitt. Konsekvensene av slike prosesser er eller kan være drakoniske, og man må forsvare seg for forhold langt tilbake i tid. I mellomtiden har det ofte påløpt renter etter statens egne satser, og resultatet kan ofte være konkurs. Dette gjelder uansett hvor mye en selv har prøvd å få klarhet i egen situasjon ved å kontakte forvaltningen.
Forvaltningen bryter ofte regler, men som regel har dette ingen konsekvenser for verken forvaltningen eller vedtakets innhold. For eksempel skal dom fra domstolen foreligge senest to uker etter hovedforhandling, en regel som brytes hver dag. Helt uten konsekvenser. Det samme gjelder urimelig lang saksbehandlingstid for behandling av søknader, hvor søkeren i mellomtiden er nødt til å innrette seg på beste måte. Dette er den ene siden av en kompleks forvaltningsstruktur, og den kan være alvorlig nok.
Den mer alvorlige siden ser vi når forvaltningen utøver direkte tvangsmakt. Forvaltningen har alltid hatt hjemler og mulighet til å regulere, og å sanksjonere mindre overtredelser med tilbakekall av tillatelser og i noen grad med såkalte gebyrer. Gebyrer er et forvaltningsord for bøter, men siden bøter er et strafferettslig begrep, med tilhørende rettigheter etter straffeprosessen, kaller man det noe annet.
De siste årene har forvaltningen imidlertid blitt tildelt oppgaver som i stadig større grad ligner på vanlig straff. Av nesten 40 lover som gir forvaltningen myndighet til å ilegge ”gebyrer”, har 22 kommet etter 2000, og det er bare de lovene der dette begrepet benyttes. Andre administrative sanksjoner kan ha langt mer alvorlige konsekvenser, som for eksempel tilbakekalling av sanksjoner. Dette er en tendens som er sammenfallende med veksten i offentlig forvaltning, hvor forvaltningen får stadig større makt til å utøve tvang og å foreta ransakelser, inkludert husransakelser av privathjem med assistanse fra uniformert politi – som for anledningen ikke kalles politi, men ”forvaltningsassistenter”. Effekten er imidlertid den samme som for ordinær straffeforfølgelse – stigma, overraskelse, maktesløshet, konkurs og tap av formue. I slike saker har man dramatisk færre rettigheter og klagemuligheter mot forvaltningen enn det man har mot påtalemyndigheten, hvis overtredelsen rubriseres som en straffesak.
Det er selvfølgelig viktig at man har de beste og mest effektive midlene mot næringslivets og andres misbruk og overtramp, men enhver forfølgelse som har karakter av å være en straffeforfølgelse bør ledsages av de rettssikkerhetsgarantiene som gjelder i straffeprosessen. Bak selskaper står det alltid individer, som ofte har investert hele sitt liv og formue i et selskap, for ikke å snakke om alle arbeidstakerne som berøres ved en konkurs. Det var på denne bakgrunnen, og etter initiativer fra Civita, at Høyres representanter fremmet et lovforslag som i sterkere grad vil innebære et større vern for virksomheter og privatpersoner når de utsettes for forvaltningsmakten.
Forvaltningens rettssikkerhetsaspekter har vært et problem uavhengig av regjeringskonstellasjoner. Men den nåværende regjeringens største parti synes å være mer opptatt av rettssikkerhetsproblemer i forvaltningen når det er i opposisjon enn når det er i posisjon.
Det er derfor på tide å spørre om regjeringspartiet Høyre mente noe med sitt eget lovforslag. Og hva vil Regjeringen gjøre?
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 17.12.13. Se også:
Civita-notat nr.1 2012: Rettssikkerhet, stat og næringsliv
Forvaltningen får stadig større myndighet til å foreta tvangsinngrep overfor næringslivet og dets aktører. Vi snakker om husundersøkelser, beslag, opplysningsplikter og lignende. Man underlegger stadig flere forvaltningsorganer stadig større myndighet til å foreta stadig mer inngripende handlinger. Samtidig har forvaltningen en stor både formell og uformell makt til å fatte konkrete beslutninger som ikke har direkte hjemmel i en forutgående demokratisk prosess. Disse to forholdene — de omfattende tvangshjemlene og den store diskresjonære makten — medfører et problem i forhold til grunnleggende rettsstatlige verdier som rettssikkerhet og legalitetsprinsippet.
Dette notatet omhandler rettssikkerhetsbegrepet på næringslivets område. Notatet fremmer også to forslag; å innføre en ny lov og å endre Grunnloven.
Last ned og les notatet her: Civita-notat_1_2012
Relatert
Forvaltningens evne til å gjennomføre: Rettsliggjøring uten realisme
Dommere saksøker EUs ministerråd
Et bemerkelsesverdig søksmål er reist av europeiske dommerforeninger mot Ministerrådet. Saksøkerne hevder at Rådets betingede vedtak om å utbetale Polen EU-midler må annulleres. Underretten avviste søksmålet, fordi saksøkerne ikke har rettslig interesse. Avvisningen ble imidlertid anket og verserer nå i EU-domstolen.
Vilkårlig om kommunene etterfølger loven
Trumps bisarre angrep på Chicago
Nordmenn er næringslivsvennlige
