Megafon, verden, fattigdom, bistand, politikk — iStockphoto.com

Bistandsblogg: Hvem taler verdens fattiges sak i politikken?

Hvorfor bryr så få seg om bistand og utviklingspolitikk? Og hvilke negative konsekvenser har det?

Publisert: 9. mai 2025

Forrige uke møtte utviklingsminister Åsmund Aukrust til muntlig spørretime på Stortinget, sammen med utenriksministeren og energiministeren. Mens Espen Barth Eides og Terje Aaslands tilstedeværelse skapte debatt, fikk ikke utviklingsministeren ett eneste spørsmål. Det samme skjedde da Anne Beate Tvinnereim møtte som utviklingsminister til muntlig spørretime før jul.

Mangelen på debatt om utviklingspolitikk på Stortinget er ikke et nytt fenomen. Ifølge Altingets oversikt har utviklingsministeren en suveren bunnplassering på listen over hvor mange spørsmål hver statsråd får fra Stortinget. I stortingssesjonen 2023-2024 besvarte helse- og omsorgsministeren 430 spørsmål og utenriksministeren 171. Utviklingsministeren besvarte bare 24 spørsmål.

Folk flest bryr seg også svært lite om bistand og utvikling som et politisk felt. Bistand- og utviklingspolitikk er en av de minst viktige sakene på velgernes dagsorden.

Dermed blir det også vanskeligere for politikere å ta det opp. Politikere vil jo tross alt snakke om saker velgerne er opptatt av.

Attpåtil gjør det mediene lite interessert i å skrive om bistand, fordi de vet at sakene gir forholdsvis få klikk. Det fører igjen til færre utspill fra politikerne.

Bistand ender dermed opp som et felt for de spesielt interesserte. Det er riktignok bred støtte blant folk flest til å gi bistand, men veldig lite interesse for hva bistanden brukes til. Folk flest aksepterer status quo.

Så hvorfor er det egentlig slik at ingen bryr seg om bistand?

Bistand er den eneste delen av statsbudsjettet som ikke direkte berører nordmenn. Mens kutt i helsebudsjettet går ut over norske pasienter, har ikke bistandskronene noen påvirkning på vår egen hverdag. Når skoler legges ned i Innlandet, kan norske elever, lærere og foreldre signere underskriftskampanjer, skrive leserinnlegg og demonstrere foran det lokale rådhuset. Men når barn dør av malaria i Nigeria, gjelder det mennesker langt borte, som ikke får noe ansikt eller stemme i den offentlige debatten. De har intet talerør inn til den norske opinionen. Norske politikere skal først og fremst finne løsninger på norske problemer, og bistand handler om å løse andre lands problemer.

Det betyr ikke at nordmenn ikke vil hjelpe de trengende, eller mener at staten ikke har noen ansvar for verdens fattige. Men det er vanskeligere å forsvare pengebruk på en stor gruppe mennesker vi ikke kjenner. – “The identifiable victim effect” forklarer at mennesker heller vil bruke ressurser på å hjelpe ofre som er identifisert, som vi kjenner ansiktet og historien til, enn ofre som vi ikke kan identifisere oss med. Det sistnevnte er ofte tilfelle i bistandspolitikken, hvor vi hører om hva vi bidrar til gjennom denne hjelpen, men sjelden har vi opplevelser som faktisk viser oss det. Mens de fleste nordmenn kjenner noen som er misfornøyd med helsevesenet eller NAV, møter vi aldri underernærte barn som er avhengig av bistandstiltak.

Hva er konsekvensen av debattunderskuddet?

Den politiske uoppmerksomheten om bistand kan til en viss grad ha positive effekter, om bistanden får styres fritt av fagfolk som er eksperter på utvikling, men det kan også svekke bistandens kvalitet.

Bistanden preges av utallige målkonflikter, motstridende hensyn og enorme forskjeller på hvor godt ulike tiltak fungerer. Derfor er det viktig at disse problemstillingene belyses. Mer debatt fordrer større oppmerksomhet, slik at alle må klargjøre sine egne posisjoner og prioritere ulike hensyn opp mot hverandre. Da må også politikerne ta stilling til ulike synspunkter. Slik kan politikkutviklingen drives mot kunnskap og gode argumenter. Mer oppmerksomhet og debatt vil også gjøre det vanskeligere å gjennomføre betydelige reformer uten innsigelser.

Men så lenge feltet får lite politisk oppmerksomhet, lar vi utviklingsministeren og embetsverket styre skuta videre uten at de må forsvare kursen.