Høyresiden må snakke mer om norsk EU-medlemskap
EØS-avtalen er et nasjonalt kompromiss. Når de som er for EU tilsynelatende har sluttet å forfekte det, så flytter debatten seg. EØS-avtalen går fra å være et kompromiss til det ene av to alternativer, hvor den isolasjonistiske og nasjonalistiske neisiden får definere den andre siden.
Publisert: 6. juli 2018
Forrige uke avholdt EU det som på forhånd ble kalt det viktigste toppmøtet på mange år. Regjeringssjefene fra hele Europa møttes for å diskutere migrasjon, reformer av eurosonen, den potensielle handelskrigen Trump har startet og Brexit. Alle disse spørsmålene påvirker direkte eller indirekte Norge, uten at vi har en plass rundt bordet der beslutningene ble fattes.
Statsminister Erna Solberg varslet i forkant at Norge ville være med på EUs migrasjonsløsninger. At man på et så følsomt tema på forhånd sier seg villig til å være med på noe man ikke vet hva blir, illustrerer hvordan EØS-avtalen har vendt oss til bare å motta ferdige vedtak uten påvirkning.
Samtidig er det helt naturlig å ønske felleseuropeiske løsninger på migrasjonsproblemene. Selv om få temaer debatteres mer enn innvandringspolitikk, har norsk politikk forholdsvis lite å si for hvor mange flyktninger som kommer hit.
Hvordan EU kontrollerer Europas yttergrenser, hvor lett det er for migranter å reise fra et europeisk land til et annet og reglene for hvilket land som ender opp med ansvaret for asylsøkere, har mye mer å si for antallet asylsøkere til Norge.
Migrasjon er bare ett område hvor det som skjer i EU, er minst like viktig som hva vi gjør selv.
Andre eksempler er klima, energi og handel. Det er fordi man anerkjenner vår gjensidige avhengighet, tror på internasjonale løsninger og ønsker å delta i de demokratiske arenaene i EU heller enn å motta beslutninger på faks, at Høyre og store deler av Venstre er for norsk EU-medlemskap.
Likevel er det noe Erna Solberg og andre ledende politikere i disse partiene knapt snakker om. Ved aldri å snakke om norsk EU-medlemskap, annet enn når man litt sørgmodig konstaterer at spørsmålet neppe blir aktuelt på lang tid, slik Solberg gjorde på sin avsluttende pressekonferanse før sommeren, sørger man for at det heller aldri blir aktuelt.
Å gå ut av EØS er heller ikke spesielt aktuelt, skal man tro meningsmålingene. Likevel jobber sterke krefter hver dag for nettopp det. Og de lykkes stadig bedre, blant annet ved å skape mest mulig konflikt om flest mulig EU-direktiv.
Fordi det i kompliserte lovverk alltid er noe man kan kritisere, eller villede om innholdet i, som neisiden gjorde i ACER-debatten, så har neisiden en fordel. Svaret fra ja-siden må være at Norge kunne vært med og formet lovverket, hvis vi bare hadde vært EU-medlemmer.
EØS-avtalen er et nasjonalt kompromiss. Når de som er for EU tilsynelatende har sluttet å forfekte det, så flytter debatten seg. EØS-avtalen går fra å være et kompromiss til det ene av to alternativer, hvor den isolasjonistiske og nasjonalistiske neisiden får definere den andre siden. EU-tilhengeres fravær setter dermed også vår nåværende tilknytning til Europa i fare.
Artikkelen er på trykk i Aftenposten 4.7.18.
Relatert
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Europaunionen blir stadig tettere fordi alternativet skremmer
EU-retten og abort
Abort er et følsomt tema. På ulikt moralsk, etisk og religiøst grunnlag trekker velgere ulike konklusjoner, og synspunktene varierer fra land til land. Dette tilsier at EUs lovgiver er tilbakeholden. EU-retten omfatter ikke abort direkte, men den spiller likevel en viss rolle.
USA mot EU – Monroe mot Mercosur
Dommere saksøker EUs ministerråd
Et bemerkelsesverdig søksmål er reist av europeiske dommerforeninger mot Ministerrådet. Saksøkerne hevder at Rådets betingede vedtak om å utbetale Polen EU-midler må annulleres. Underretten avviste søksmålet, fordi saksøkerne ikke har rettslig interesse. Avvisningen ble imidlertid anket og verserer nå i EU-domstolen.