Problemene skygger ofte for alt det gode EU får til
EU-samarbeidet hindrer ingen land i å føre en god, nasjonal politikk, der de blant annet vektlegger utdanning, forskning, infrastruktur, regional utvikling og god fordeling, skriver Kristin Clemet i Aftenposten.
Publisert: 19. juli 2016
Det er svært vanskelig å se for seg hva slags avtale Storbritannia skal få med EU som vil tilfredsstille de 52 prosentene som stemte for å forlate EU.
Det er alltid vanskelig å tolke så jevne folkeavstemninger, men det er ekstra vanskelig i dette tilfellet. «Leave»-siden besto av en koalisjon av mange, til dels motstridende, begrunnelser for å forlate EU.
Mange har tolket avstemningen som en protest mot eliten, EU-byråkratiet, globaliseringen og arbeidsinnvandringen til England. Det er det nok noe i. Men samtidig hadde de som ledet «leave»-kampanjen, ingen plan for hva som skulle skje dersom de vant valget. Det eneste vi vet, er derfor at flertallet var mot å forbli i EU. Vi vet lite om hva de er for.
Europa er vant med folkeavstemninger og meningsmålinger om EU som viser omtrent 50/50. Men noen avstemninger er mer dramatiske enn andre. Det har vært interessant å se hvordan «Brexit» er blitt møtt med sjokk og vantro av politikere og kommentatorer over hele Europa, også i Norge. Deler av Senterpartiet er riktignok fornøyd, men ledende SV-politikere og mange nei-folk, blant annet i Arbeiderpartiet, beklager Storbritannias uttreden av EU. De eneste som gleder seg, blir det sagt, er Marine le Pen, Putin og IS.
Men hvorfor ble de så sjokkert? Som enkelte analytikere i Storbritannia har påpekt, kan engelske politikere og medier skylde seg selv. De har ikke forsømt en eneste mulighet til å snakke negativt om EU, til å skyve skyld over på EU eller til å snakke foraktfullt om den såkalte EU-eliten. Samtidig har de unnlatt å snakke om alt det de synes er positivt ved EU. Og de har behendig unnlatt å forklare at den såkalte EU-eliten ikke er annet enn politikere som er valgt i og av EU-landene selv, eller byråkrater som gjør det EU-landenes politikere har bestemt. Alle viktige beslutninger blir fattet av EU-landene i fellesskap.
Det samme fenomenet gjør seg gjeldende i Norge. Også her snakkes det ofte negativt og sjelden positivt om EU. Nå sier riktig nok AUF-lederen, som er motstander av EU, at han beklager og blir bekymret over Brexit, fordi EU har spilt en historisk rolle i å forebygge krig, og fordi vi nå trenger et mer sammensveiset Europa. SVs Bård Vegar Solhjell sier at han anerkjenner EUs historiske rolle i å skape fred og bygge ned barrièrer for handel og investeringer. Men anerkjennelsen til EU har en tendens til å komme for sjelden og for sent.
Storbritannias uttreden av EU vil forandre Europa. Men Storbritannias folkeavstemning om EU har allerede forandret debatten om EU. Plutselig blir det klart for folk at det står noe på spill, og at mange av Europas ledere faktisk mener at EU er viktig. Nå øker oppslutningen om EU i noen av de mest EU-skeptiske landene som for eksempel Danmark og Sverige. Så kanskje er det ikke en automatisk effekt av Brexit at stadig flere støtter opp om mer ytterliggående og nasjonalistiske partier som ønsker å melde landet sitt ut av EU. Kanskje vil det, tvert om, gå opp for flere at landene må holde sammen. I Danmark har andelen som ønsker en folkeavstemning om dansk EU-medlemskap, sunket markant etter Brexit.
Også norske politikere, fra SV til Fremskrittspartiet, er stort sett svært positive til EU, selv om mange av dem, underlig nok, er mot et norsk EU-medlemskap. Det ble ettertrykkelig dokumentert da Stoltenberg II-regjeringen, der de to nei-partiene SV og Senterpartiet deltok, fremla en stortingsmelding om utenrikspolitikken i 2009. Meldingen, som jeg skrev om i Aftenposten, var full av lovord om EU og om Norges forhold til og avhengighet av EU. Også Norge, skrev Stoltenberg-regjeringen, «nyter godt av at EU gjennom utvidelser til 27 land har bidratt til demokrati, politisk stabilitet og økonomisk utvikling i stadig større deler av Europa». EU og EUs betydning for Norge ble sett på som avgjørende, både i sikkerhetspolitikken, energipolitikken, miljøpolitikken og engasjementspolitikken og for våre egne økonomiske interesser.
Men selv om alt dette sto i meldingen, og selv om den fikk bred tilslutning i Stortinget, var det praktisk talt ingen politikere som sa det høyt. I stedet fortsatte mange å kritisere og harselere med EU når EU ikke lyktes med alt eller ikke fant raske nok løsninger på enorme og til dels svært komplekse problemer – som om norske politikere ville greid det bedre selv.
Etter min mening har EU vært en stor suksess.
EU ble skapt for å hindre krig og fremme demokrati. Og dette, som er det viktigste av alt, har EU lykkes svært godt med. Vi har hatt fred i Europa etter den annen verdenskrig, og stadig nye land har, ved hjelp av EU, utviklet stabile og trygge demokratier.
Også på det økonomiske området har EU-samarbeidet bidratt til sterk fremgang. Det indre markedet og de fire frihetene har vært en stor suksess. Selv da det sto til som verst i Hellas, var BNP per capita høyere enn da landet ble medlem av EU.
Men EU har selvsagt også utfordringer og problemer. Ett tilbakevendende spørsmål er: Hvor mye må være felles, og hvor mye kan være forskjellig – hvis man vil ha fri flyt av mennesker, varer, tjenester og kapital innad i EU eller en felles valuta? På noen områder har EU-samarbeidet støtt på problemer, som for eksempel svakheter i den ytre grensekontrollen, sosial dumping eller utilsiktet eksport av velferdsordninger. Slike problemer skygger ofte for alt det gode EU får til.
EU-samarbeidet hindrer ingen land i å føre en god, nasjonal politikk, der de blant annet vektlegger utdanning, forskning, infrastruktur, regional utvikling og god fordeling. Samtidig har landene en unik mulighet til å lære av hverandre. Men samarbeidet har selvsagt også en pris: De fordelene landene ønsker for seg selv, må også gjelde de andre. Neste år fyller EU 60 år. Det har vært 60 år med fred, frihet og fremgang i Europa.
Samtidig skal EU for første gang forhandle med et land som ønsker seg ut av EU.
Storbritannia får nok ikke en avtale som alle «leave»-velgerne vil være fornøyd med. Økonomisk sett kan det gå bra for Storbritannia likevel. Men uansett tar landet et skritt bort fra verdens mest vellykkede forpliktende internasjonale samarbeid, og det er et tap for Europa.
Artikkelen er på trykk i Aftenposten 17.7.16.
Relatert
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Europaunionen blir stadig tettere fordi alternativet skremmer
EU-retten og abort
Abort er et følsomt tema. På ulikt moralsk, etisk og religiøst grunnlag trekker velgere ulike konklusjoner, og synspunktene varierer fra land til land. Dette tilsier at EUs lovgiver er tilbakeholden. EU-retten omfatter ikke abort direkte, men den spiller likevel en viss rolle.
USA mot EU – Monroe mot Mercosur
Dommere saksøker EUs ministerråd
Et bemerkelsesverdig søksmål er reist av europeiske dommerforeninger mot Ministerrådet. Saksøkerne hevder at Rådets betingede vedtak om å utbetale Polen EU-midler må annulleres. Underretten avviste søksmålet, fordi saksøkerne ikke har rettslig interesse. Avvisningen ble imidlertid anket og verserer nå i EU-domstolen.