Anbudsbarn og velferdsprofitører?

Det foregår en polarisering i norsk politikk som utfordrer velferdsstatens verdigrunnlag. Hvem er tjent med det?

Publisert: 31. oktober 2022

Fredag for to uker siden kunne dere som holder Fædrelandsvennen lese en lang artikkel i A-magasinet under tittelen «Anbudsbarna». I ingressen på første side sto det at «De mest sårbare barna i barnevernet settes ut til kommersielle selskaper». Smak litt på den formuleringen – synes du den lyder godt?

Inne i magasinet var tittelen en annen. Der het det «Kommersiell omsorg», og ingressen var: «Vi har vært ett døgn hos landets største private omsorgsselskap. De tar vare på barn i akutt krise». Lyder ikke dette langt bedre? Og sier det kanskje mer om hva dette handler om enn tittelen på forsiden?

Artikkelen i A-magasinet omhandlet det offentliges kjøp av private tjenester innen barnevernet, men det er ikke det jeg skal skrive om i denne ukens fredagskommentar. Jeg tar det gjerne opp senere, for jeg tror det er vanskelig for mange å forstå logikken i at den sittende regjeringen vil bort fra ordningen med å kjøpe plasser på private institusjoner generelt, slik regjeringsplattformen tilsier.

Det gjelder særlig hvis erfaringene med bruken av private tilbydere av offentlige velferdstjenester er slik det fremstilles i A-magasinets artikkel. Her kommer det frem at de institusjonene som i dag drives av det offentlige, ikke klarer å ta vare på de mest utsatte og sårbare barna, og at disse derfor må flyttes til privatdrevne institusjoner.

I dag finnes det 165 private barnevernsinstitusjoner som regjeringen vil fjerne. Hvordan et slikt tilbud av omsorgsplasser for de som trenger det mest, skal kunne erstattes innen 2025, slik regjeringen ønsker, er vanskelig å forstå.

På en av de privatdrevne avdelingene som A-magasinet har besøkt, ser da også de ansatte på dette som helt «urealistisk og ren ideologi». Det er denne ideologiske endringen jeg vil se nærmere på i denne ukens kommentar, og da særlig den begreps- og språkbruken den sittende regjeringen og dens støttespillere bruker i sin retorikk for å endre sentrale elementer i den norske velferdsstatsmodellen.

Denne modellen bygger historisk på et tett og godt samarbeid mellom offentlige myndigheter, ideelle organisasjoner og kommersielle aktører i helse- og sosialsektoren. Det har vært stor grad av politisk enighet om at den har tjent oss godt.

Dette har ført til at Arbeiderpartiet og Høyre, med sine politiske støttespillere i sentrum, og LO og NHO i arbeidslivet, i stor grad har samarbeidet om å finne praktiske løsninger på velferdspolitiske utfordringer, fremfor å ri ideologiske kjepphester.

Slik ser det ikke ut til å være lenger. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har i regjering endret politikk, og vil fase ut kjøp av kommersielle tjenester i den offentlige helse- og sosialpolitikken og bygge ut offentlige løsninger i stedet.

Dette er selvsagt et legitimt politisk standpunkt, men det er måten dette rettferdiggjøres på retorisk, som jeg reagerer på. I Aftenposten mandag denne uken skriver for eksempel barne- og familieminister Kjersti Toppe fra Senterpartiet at «Kvaliteten i barnevernet kommer først», og at dette derfor må drives av offentlig ansatte i offentlig drevne institusjoner.

I seg selv er kanskje ikke det så kontroversielt å si, selv om hun med det underkjenner kvaliteten på det arbeidet som drives av ansatte i ikke-offentlige institusjoner. Men når Mimmi Kvisvik, som er forbundsleder i Fellesorganisasjonen, og Mette Nord, som er forbundsleder i Fagforbundet, i samme avis skriver at «For Solberg-regjeringen var barn på anbud ønsket», så flytter det noen grenser for bruken av retoriske knep som virker unødig polariserende på den politiske debatten.

Det samme gjelder et debattinnlegg fra interesseorganisasjonen For velferdsstaten, hvor det heter at «Regjeringen vil stoppe markedsbarnevernet. Men byråkratiet er på villspor». Kanskje heller ikke så ille sagt, men konklusjonen i innlegget fra Linn Herning og Cathrine S. Amundsen er vel ganske nedverdigende overfor de som arbeider med de mest utsatte og sårbare barna i de privatdrevne institusjonene: «Barnevernet skal styres av et folkevalgt flertall, ikke byråkratiets egenvilje eller inkompetanse».

Forhåpentligvis vil byråkrater, og de som driver ideelle og kommersielle helse- og sosialtilbud – og ikke minst de profesjonsorganisasjonene de er medlemmer av – reagere på slike holdninger og den polariseringen av det politiske tankesettet som ligger til grunn for vår velferdsstat. For der Herning og Amundsen mener at det må «en kraftig opprydding til», kan vi vel også si at det må en kraftig opprydding til i deres polariserende retorikk.

Mesternes mestre når det gjelder å polarisere den politiske debatten om velferdsstaten er likevel Audun Lysbakken, partileder i SV, og Bjørnar Moxnes, partileder i Rødt. De har lenge konsekvent brukt begrepet «velferdsprofitører» om kommersielle tilbydere av offentlig finansierte tjenester, vel vitende om at «profitør» er et særdeles verdiladet ord i norsk offentlig debatt.

Til nettavisen FriFagbevegelse sa for eksempel Moxnes i 2018 at «Profitten skal ut av velferden. Det har vi folket med oss på. Også medlemsmassen i Arbeiderpartiet står på vår side i denne saken. Senterpartiet det samme. Og KrF. Deres velgere vil ha Gud, ikke Mammon».

Det er neppe de utsatte og sårbare barnehjemsbarna som tjener på en slik retorikk og polarisering av den politiske debatten om velferdsstatens fremtid. Det er det bare de som vil dagens velferdsstat til livs, som gjør.

Teksten er publisert i Fædrelandsvennen 29.10.2022.

Publisert: 31. oktober 2022