Det finnes en norsk tradisjon for velferdsmiks
Private, kommersielle aktører har i lang tid vært en del av landets helse- og omsorgstjenester.
Publisert: 12. oktober 2023
«Noen tradisjon for «velferdsmiks» med private kommersielle har vi aldri hatt i Norge», skriver Jan Thore Lockertsen i iTromsø og Nordnorsk debatt. Bakgrunnen for Lockertsens innlegg ser ut til å være at NHO, Civita og andre har trukket frem denne tradisjonen i debatten om rollen til private aktører i den offentlig finansierte helse- og omsorgstjenesten.
Det er helt riktig at noen av oss i Civita er opptatt av å trekke frem denne tradisjonen. Det er det en grunn til.
De ideelle og frivillige organisasjonene la i stor grad grunnlaget for den omfattende velferdsstaten som vi har i dag, og disse aktørenes tilstedeværelse i velferden kan spores tilbake flere hundre år. Men det er ikke slik at det bare er ideelle aktører som har lang fartstid i norsk velferd.
Allerede på slutten av 1800-tallet var kommersielle, eller det vi kan kalle fortjenestebaserte aktører, viktige i norsk helsetjeneste. På denne tiden var tuberkulose vår største folkesykdom – langt mer dødelig enn korona. I begynnelsen var det i stor grad privatpraktiserende leger og kommersielle tiltak, slik som hoteller og lignende, som igangsatte kampen mot tuberkulosen.
I et Civita-notat viser jeg hvordan det er flere eksempler fra noe senere tid på at kommersielle aktører, altså aktører med fortjenestemotiver, spilte viktige roller på flere områder. Spesialisthelsetjenester er et eksempel. I 1978 hadde totalt 17 prosent av legespesialistene privatpraksis som hovedbeskjeftigelse. Men enkelte av fagfeltene hadde langt høyere andel privatpraktiserende. Dette gjaldt særlig øye-, hud- og veneriske sykdommer – hvor godt over halvparten av spesialistene var privatpraktiserende – og øre-, nese- og halssykdommer – hvor nærmere 40 prosent var privatpraktiserende. I tillegg kan vi nevne barnesykdommer, fødselshjelp og kvinnesykdommer, hvor det også var en vesentlig andel privatpraktiserende.
Slike legespesialister drev ofte privat praksis med fortjeneste, altså permanent virksomhet fra kontorer der legen alene eller sammen med andre leger eide eller leide lokaler og utstyr og tjente penger på driften. I tillegg til folketrygdens refusjon betalte pasientene en egenandel til legespesialistene. Slik privat praksis foregikk ofte i tillegg til virksomhet som foregikk på institusjoner, og det var ikke uvanlig at sykehusleger eller spesialister knyttet til andre helseinstitusjoner drev privatpraksis ved siden av på fritiden.
Syketransport er et annet eksempel. Den første kjente luftambulansetransporten skjedde i 1932 med Viggo Widerøe som pilot. Da det private flyselskapet Widerøes ble stiftet i 1934, var et av formålene å utføre luftambulansetransport. Etter krigen utførte små sivile sjøfly slike oppdrag i økende grad i Nord-Norge, og trenden fortsatte i lang tid. I 1980 sto sivile fly og helikoptre for 85 prosent av luftambulansetimene som ble utført, mens redningstjenesten og forsvaret sto for de resterende 15 prosentene. Slik type sivil luftambulanse ble hovedsakelig betalt gjennom folketrygden, men det var i betydelig grad driftet av fortjenestebaserte (les kommersielle) aktører som også drev med annen type næringsvirksomhet.
Barnehager og fastleger er eksempler fra nyere tid.
Private, kommersielle aktører har med andre ord en lang og ærerik tradisjon i den offentlig finansierte helse- og omsorgstjenesten.
Innlegget er publisert i Nordnorsk debatt og iTromsø 10.10.2023.
Relatert
Norske velferdstjenester er ikke organisert som et åpent marked
Feil prioritering i barnehagesektoren
Trenger vi egentlig ledere?
Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger
Er sykehuskø uunngåelig?
Fedrepermisjon og EØS-retten
Fedrepermisjonen har gjennomgått flere endringer i Norge siden den ble innført. Det har blitt hevdet at den er beskyttet av EØS-retten. Dét stemmer, men virkningene av dette er begrenset.