Et brudd med den norske utredningsmodellen

Det har etter hvert blitt svært vanskelig å forstå hvorfor venstresiden mener at det er fornuftig å fase ut alle offentlig finansierte kommersielle velferdstilbud. Det inntrykket man får, er at det, av en eller annen grunn, er galt å tjene penger på velferd. Men hvorfor er det galt?

Kristin Clemet

Publisert: 23. januar 2022

I forbindelse med budsjettbehandlingen i Stortinget sist høst ble det fattet et svært radikalt vedtak:

«Stortinget ber regjeringen innen mars 2022 nedsette et offentlig utvalg som skal utrede hvordan kommersiell drift kan utfases i ulike skattefinansierte velferdstjenester, og legge fram en egen nullprofittmodell for hver slik sektor. Utvalget skal også foreslå en juridisk definisjon for ideelle driftsformer.»

Vedtaket er en del av budsjettavtalen mellom SV og regjeringspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Det er en stor seier for SV og Rødt, som lenge har ønsket å forby private, kommersielle velferdstilbydere. At Ap og Sp er med på et slikt vedtak, er oppsiktsvekkende.

Civita har deltatt i debatten om de private velferdstilbyderne i flere år, og det er interessant å se hvordan debatten har endret karakter. Jeg legger ikke skjul på at vi som ikke vil forby de kommersielle velferdstilbyderne, følte at vi var litt på defensiven den første tiden. Venstresiden brukte en svært negativ retorikk, inspirert av Manifest-boken «Velferdsprofitørene». Argumentene var gjerne knyttet til at de private tilbudene var dårligere, både for de ansatte og for brukerne.

Disse argumentene er for lengst tilbakevist og brukes nå sjelden. De ansattes vilkår, for eksempel i de private barnehagene, er like gode som i de offentlige barnehagene. Kvaliteten for brukerne, i dette tilfellet barn og foreldre, er minst like god.

Og la meg for ordens skyld presisere at det som diskuteres, er private velferdstilbud som er offentlig finansiert, og som derfor enten er gratis eller koster det samme som de offentlige velferdstilbudene koster. Det offentlige har altså sørge for-ansvaret; spørsmålet er om både kommunene selv, ideelle og kommersielle aktører skal få være med på å produsere og levere tjenestene, dersom det, etter kommunens vurdering, er det beste.

Kostbare privatfinansierte velferdstilbud kan ingen forby.

Er det galt å tjene penger på å tilby tjenester som delvis er finansiert av det offentlige?

Er det galt at private virksomheter tjener penger på tjenester og produkter som det offentlige kjøper av dem?

Er det greit å tjene penger, bare man ikke tjener for mye?

Er det galt å tjene penger, selv hvis det samlet sett gjør tjenestene billigere for skattebetalerne?

Er det galt å tjene penger, også når prisen eller egenandelen er den samme for alle som bruker tjenestene?

Er det verre å tjene penger på å tilby velferdstjenester enn at det offentlige sløser bort like mye eller enda mer, for eksempel på grunn av manglende konkurranse?

Disse spørsmålene er det ingen på venstresiden som svarer på annet enn med slagord og skjellsord.

Den vedtatte utredningen skal heller ikke undersøke dette nærmere eller besvare det som er minimumskravet i forvaltningens egen utredningsinstruks: Hva er problemet, og hva vil vi oppnå?

Vi hører heller ingen refleksjoner fra partiene på venstresiden om de mulige konsekvensene av at de kommersielle velferdstilbudene utraderes.

Kan de sannsynliggjøre at de ideelle aktørene vil kunne bygge opp like mye kapasitet som de kommersielle tilbudene har i dag?

Kan de forklare hva det egentlig koster skattebetalerne at det offentlige selv drifter alle eller nesten alle tilbud? Er det sannsynlig at aktører som har monopol, driver like effektivt og innovativt, særlig når det åpner seg stadig flere og bedre teknologiske muligheter?

Hvilke konsekvenser kan det ha for borgerne at de fratas nesten alle valgmuligheter?

Innen mars 2022 skal altså regjeringen nedsette et offentlig utvalg som skal utrede «hvordan» – ikke om – kommersiell drift av skattefinansierte velferdstilbud kan utfases. Det er et lukket mandat uten rom for å utrede hva som er best for brukerne og skattebetalerne, altså for borgerne. Det er heller ikke lett å se hvordan man skal kunne unngå at utvalgets sammensetning blir svært ensidig.

Dersom vedtaket blir fulgt opp, er det et eklatant brudd på den norske utredningsmodellen.

Det sentrale spørsmålet i en utredning burde i stedet vært dette: Hvordan skal vi lykkes med å skape en best mulig kombinasjon av tilgjengelighet, kvalitet, likeverdighet og kostnad i de velferdstjenestene som det offentlige har ansvaret for?

Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 20. januar 2022.