Helsetjenester – offentlig, privat eller begge deler?

Dersom man gjør alvor av å bremse bidragene fra private leverandører, vil rene privatfinansierte løsninger innen helse og omsorg overta mer av markedet.

Publisert: 29. april 2024

Diskusjonen om private tilbydere av helsetjenester blusser opp med jevne mellomrom. Flere partier på venstresiden i politikken har sagt klart fra om at de ønsker å redusere kommersielle tilbyderes rolle i produksjonen av velferdstjenester, herunder helse og omsorg (HO). I 2023 vedtok Arbeiderpartiets landsmøte å begrense mulighetene til private aktører i norsk helsevesen.

Da Jan Christian Vestre tiltrådte som ny helse- og omsorgsminister, måtte han svare på kritiske spørsmål fra pressen knyttet til innslaget av privat helseforsikring i hans familiebedrift. Stadig flere arbeidsgivere i Norge, samt en del privatpersoner, har de siste årene inngått avtaler om helseforsikring. Ifølge opplysninger fra Finans Norge omfatter dette nå mer enn 800.000 personer. En slik utvikling kan gi grunnlag for bekymring.

I sine første intervjuer som helseminister signaliserte imidlertid Vestre at løsningen på utfordringene er å gjøre det offentlige bedre i stand til å tilby gode helsetjenester til alle, ikke å legge lokk på private tilbud.

Jeg synes det var betryggende å høre.

Det er bred støtte i Norge til at det offentlige har ansvar for at alle har tilgang til helse- og omsorgstjenester, uavhengig av inntekt. Betydelige innslag av markedssvikt, blant annet på grunn av ulik tilgang på informasjon, og fordelingshensyn, trekker her i samme retning: Det offentlige må ta hovedansvaret for å levere HO-tjenester, og pasientene må som hovedregel skjermes for de fulle kostnadene ved behandling.

De største sykehusene og de aller fleste andre institusjonene innen helse og omsorg er drevet av det offentlige. I tillegg finansierer staten en rekke helse- og omsorgstjenester som leveres av private aktører. Fastlegeordningen er ett eksempel. Store sykehus, som Lovisenberg og Diakonhjemmet, er heleid av ideelle stiftelser og opererer på basis av avtaler med statlige helseforetak.

I tillegg til offentlig finansierte produsenter av helse og omsorgstjenester har det gjennom årene vokst frem flere rent private leverandører av helsetjenester, som finansieres fullt ut gjennom helseforsikringer og brukerbetalinger. De utfører en rekke oppgaver, fra MR- og røntgenundersøkelser til ulike operative inngrep.

Det virker som det særlig er aktiviteten til disse «kommersielle aktørene» krefter på venstresiden ønsker å bremse.Etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester vil fortsette å vokse på grunn av aldring av befolkningen og videre vekst i inntekter og velstand. Det vil legge betydelig press på offentlige finanser og utfordre måten vi organiserer sektoren på. Men det er viktig å erkjenne at de økte behovene for helse og omsorg som vil melde seg fremover, ikke lar seg stoppe (jf. blant andre Erling Holmøy i «Framtidens helse og omsorgstjenester»).

Betalingsviljen for helse- og omsorgstjenester er høy. Hvis ikke det offentlig finansierte helsetilbudet oppleves som godt nok, vil etterspørselen etter behandling og hjelp dekkes av private aktører og helseinstitusjoner.Fremtidens utfordringer innen helse og omsorg tilsier at myndighetene benytter alle gode krefter til å løse de store oppgavene som ligger foran oss. Det offentlige helse- og omsorgsvesenet bør styrkes og bygges ut for å dekke fremtidens behov for helsetjenester til hele befolkningen.

Et samvirke mellom ulike leverandører av helsetjenester bør videreføres, innenfor et system der det offentlige står for finansieringen og reguleringer knyttet til tjenestenes innhold og kvalitet.

Jeg synes det er vanskelig å forstå venstresidens motstand mot innsatsen fra private helseaktører. Private utgjør et supplement og et viktig korrektiv til virksomheter som drives av det offentlige. For ganske mange vil behandling i en privat klinikk være en utvei i bestemte situasjoner, enten fordi behandling ikke tilbys på ordinære sykehus, eller fordi det oppstår køer i det offentlige systemet.

Private leverandører vil kunne konkurrere om arbeidskraften, men dette kan bare være en fordel i et perspektiv der sektoren samlet sett må være i stand til å tiltrekke seg nok arbeidskraft.

Regjeringens avvikling av ordningen med fritt behandlingsvalg er et urovekkende forvarsel og skaper økt utrygghet for mange. Forslag som i det siste er kommet fra ulike hold om å forby innleie av helsepersonell i sykehusene vil også gjøre vondt verre.

Dersom man gjør alvor av å bremse bidragene fra private leverandører, vil rene privatfinansierte løsninger innen helse og omsorg overta mer av markedet. Resultatet vil bli det motsatte av det som er hensikten – en todeling av helsevesenet, der folk med dårlig råd blir stående lengre i helsekøer i det offentlige systemet.

Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 27.4.2024.