Velferdsstaten

Ideelle aktører bør ikke ha konkurransefordeler

Det er flott at det finnes ideelle aktører som ønsker å levere helse- og sosialtjenester. Men det er ingen grunn til at de skal få særegne konkurransefordeler, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund i Aftenposten.

Anne Siri Koksrud Bekkelund

Publisert: 30. juni 2016

Jeg heier på dem som klarer å levere gode helse- og sosialtjenester og går med overskudd – det betyr kanskje at de kan utvide tilbudet sitt.

Det er flott at det finnes ideelle aktører som ønsker å levere helse- og sosialtjenester.

Men det er ingen grunn til at de skal få særegne konkurransefordeler, slik særlig KrF på ikke-sosialistisk side kjemper for.

KrF bør heller holde fast på prinsippet om at familien må få velge selv.

I strid med EØS-reglene

I begynnelsen av juni ble ny lov om offentlige anskaffelser vedtatt i Stortinget.

Den innebærer blant annet at man ikke lenger kan gjennomføre egne anbudskonkurranser forbeholdt ideelle aktører. Det ville være i strid med EØS-reglene om likebehandling av aktører.

KrF, Ap, Sp og SV ønsket å slå fast i loven at kontrakter om helse- og sosialtjenester skal kunne reserveres for ideelle, men ble nedstemt.

En samlet næringskomité ba imidlertid om en ny juridisk utredning av hvordan man i størst mulig grad kan benytte seg av unntakene i EØS-regelverket.

Skaper byråkrati

Men det er bra at KrF ikke fikk flertall.

Forhåpentligvis vil heller ikke den nye juridiske utredningen øke iveren etter å ha særordninger for ideelle aktører.

Å skille formelt mellom ideelle og andre private aktører, skaper byråkrati.

Når man oppretter slike særfordeler, må man også innføre et kontrollregime.

Først må kommunens byråkrater sette opp forsøksvis gode og entydige kriterier for å skille mellom ideelle og andre aktører. Etter tildelingen må de etterprøve virksomhetens regnskaper. De må lete etter skjulte overskudd, som for eksempel kan skjules bak overføringer til nærstående selskaper.

Det er et krevende arbeid og tar ressurser fra viktigere oppgaver, som å undersøke om kvaliteten på tjenesten er i tråd med det som ble lovet.

Organisasjonsform i stedet for kvalitet

Det er vanskelig å forstå hvorfor noen ønsker å basere konkurranse på organisasjonsform i stedet for kvaliteten på tjenesten.

Hvis jeg som pleietrengende får et bedre tilbud, hvilken relevans har det da for meg at noen tjener penger på det?

Selv vil jeg heie på dem som klarer å levere gode tjenester og gå med overskudd – det betyr kanskje at de kan utvide tilbudet sitt.

Reelt brukervalg

Spesielt merkelig blir det ved fritt brukervalg.

Hvis jeg først skal få velge sykehjem eller barnehage personlig – hvorfor mener KrFs politikere at de vet bedre enn meg hva som er best for meg og min familie?

I stedet for å granske regnskaper, bør politikerne sikre god informasjon og åpenhet om kvalitetsmålinger og brukerundersøkelser. I tillegg bør de sørge for at mange nok aktører slipper til, slik at brukervalget blir reelt.

I komiteens merknader til saken listes det opp en rekke fortrinn som ideelle aktører har. I tillegg har de ingen krav på seg fra eiere om å produsere overskudd. Dermed skulle alt ligge til rette for at nettopp de ideelle vil vinne frem i åpen konkurranse med andre aktører.

Høye pensjonskostnader

Hvis KrF virkelig vil hjelpe de ideelle aktørene, bør de heller konsentrere seg om de høye pensjonskostnadene som de ideelle aktørene sliter med, etter at de i sin tid ble pålagt av sine offentlige oppdragsgivere å ha samme pensjonsordninger som offentlig sektor.

Mer bærekraftige pensjoner i 30 vil være en langt bedre løsning både for de ideelle og for samfunnet som helhet, enn byråkratiske særordninger på kanten av våre internasjonale forpliktelser.

Kronikken var publisert i Aftenposten onsdag 29. juni 2016.