Velferdsstaten

Oslobyrådet driver en uforståelig kamp mot privat omsorg

I fremtiden må det leveres langt mer eldreomsorg med langt færre varme hender. Det løser vi ikke ved rekommunalisering og bedre pensjonsytelser. Anne Siri Koksrud Bekkelund i Aftenposten.

Anne Siri Koksrud Bekkelund

Publisert: 2. april 2016

I fremtiden må det leveres langt mer eldreomsorg med langt færre varme hender. Det løser vi ikke ved rekommunalisering og bedre pensjonsytelser.

Flere har reagert på at byrådet i Oslo forsøker å reforhandle kommunens avtaler med privatdrevne sykehjem, med sikte på å redusere bemanningen. Dette skjer i forbindelse med at sykehjemsetaten i Oslo kommune fikk et budsjettkutt på 50 millioner kroner i 2016-budsjettet.

Kostbar rekommunalisering

Man kan være enig eller uenig i byrådets budsjettprioriteringer. Men når man først ser seg nødt til å kutte i eldreomsorgen for å finansiere andre satsninger er det forståelig at man, i tillegg til kutt i egne, kommunale virksomheter, forsøker å forhandle ned prisen på de privatdrevne sykehjemmene, og at man da velger de med best bemanning.

Det som derimot er vanskelig å forstå, er at byrådet er villige til å betale for å rekommunalisere de sykehjemmene som i dag drives godt av private tilbydere.

Kostnadene er beregnet å øke med 50 millioner kroner i året, altså like mye som man nå skal spare inn i sykehjemsetaten.

Mindre sykefrafær og høyere effektivitet

Ifølge eldrebyråd Inga Marte Thorkildsen skyldes de høyere kostnadene i de kommunale sykehjemmene bedre pensjoner for de ansatte. Men dette er ikke den eneste forklaringen.

De privatdrevne sykehjemmene har for eksempel markant lavere sykefravær enn de kommunale sykehjemmene. De mener også selv at de organiserer seg på en mer effektiv måte, og at dette gjør dem i stand til å levere mer kvalitet for pengene.

Private sykehjem betaler heller ikke generelt lavere lønninger enn kommunale, slik enkelte påstår. I flere stillings- og ansiennitetsgrupper har de privat ansatte høyere lønn.

Byrådet vil altså kutte i antall stillinger i sektoren for å finansiere høyere utgifter til sykefravær, til mindre effektiv drift og til mer pensjon til de ansatte som blir igjen. I tillegg blir mulighetene for innovasjon, i form av å forsøke andre måter å organisere omsorgen på, svekket.

Stort behov for innovasjon i omsorg

Antallet eldre og pleietrengende vil vokse sterkt i årene fremover. Dersom vi fortsetter å yte omsorg på samme måte som vi gjør i dag, selv med nullvekst i standarden på tjenestene, vil vi i 2060 ha dobbelt så stort bemanningsbehov i helse- og omsorgssektoren som vi har nå, ifølge SSB.

Legges en beskjeden kvalitetsvekst inn, vil mer enn hvert tredje årsverk måtte produsere helse- og omsorgstjenester i 2060.

Dette er ikke bærekraftig, hverken økonomisk eller med tanke på å skaffe den nødvendige arbeidskraften.

Det er derfor et stort behov for nytenking og innovasjon i omsorgssektoren. Vi må levere bedre tjenester med lavere bemanning.

Vi må sørge for at eldre kan bo hjemme mye lenger enn de gjør i dag.

Dette holdes det stadige festtaler om, og det skrives grundige offentlige utredninger om hvordan man kan legge til rette for nyskapingen. Men vi må sørge for at det kan skje i praksis.

Behovene bør komme først

Det er selvsagt ikke utelukket at nyskaping kan skje i kommunal regi, men sannsynligheten for at man finner stadig bedre løsninger øker dersom man tillater et mangfold av aktører å prøve seg frem.

Det viktigste for å få en god pleie- og omsorgssektor i fremtiden er uansett å være mer opptatt av hvordan de som trenger omsorg faktisk har det, og deres behov, i stedet for å drive en uforståelig, ideologisk kamp mot private løsninger.

Innlegget var publisert i Aftenposten 1. april 2016.

Publisert: 23. august 2022