Svar til Rødt
Det viktige spørsmålet er hvordan vi bruker skattepengene best mulig for å oppnå våre felles mål. Om tjenestene alltid blir best når de leveres av det offentlige, er det selvsagt ingen grunn til å introdusere konkurranse. Men jeg mener det finnes en rekke eksempler på at det motsatte er tilfellet, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund.
Publisert: 11. desember 2016
Lisbeth Reed, Stine Albæk Christensen, Trygve Blørstad, Yngve Johansen og Øystein Bekkevold kommer i Fædrelandsvennen 7. desember med velkjente innvendinger mot konkurranse i velferdssektoren.
De peker på eksempler hvor ansatte kommer dårligere ut, de spør om det er riktig at skattepenger ender opp som privat fortjeneste, og de stiller spørsmål ved om eldre (og kanskje demente) personer har noen glede av å få velge tilbud selv.Alle innvendingene er forståelige. Jeg drøfter dem mer utførlig i Civita-notat nr. 20 2016: Velferdsinnovatørene. Jeg skal forsøke å gi en kort oppsummering her.
For det første: Vi har fri lønnsdannelse i Norge. Det betyr at arbeidsgivere konkurrerer om arbeidskraft gjennom å tilby ulike betingelser. Dermed kan det, når det blir større mangfold i en sektor, også bli større variasjon i betingelsene som tilbys.
Private aktører som tilbyr dårlige betingelser, vil nok ganske snart oppdage at det er i ferd med å bli mangel på kvalifisert arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren i Norge. Får man ikke rekruttert kvalifiserte medarbeidere, klarer man ikke levere tjenester av avtalt og høy nok kvalitet. Som jeg understreker i mitt notat, er en forutsetning for at konkurranse skal fungere, at det straffer seg økonomisk om tjenestene ikke holder god nok kvalitet, for eksempel gjennom fritt brukervalg, og/eller ved å ha gjennomtenkte systemer for å måle både subjektiv og objektiv kvalitet i tjenestene.
For det andre: At skattepenger ender opp som privat fortjeneste er ikke et problem i seg selv. Hvis det virkelig var slik, kunne ikke det offentlige kjøpt inn noe som helst – hverken skrivepapir eller rørleggertjenester. Vi måtte dessuten kuttet alle tilskudd til profesjonelle utøvere innen for eksempel kunst, kultur, idrett og forskning.
Det viktige spørsmålet er hvordan vi bruker skattepengene best mulig for å oppnå våre felles mål. Om tjenestene alltid blir best når de leveres av det offentlige, er det selvsagt ingen grunn til å introdusere konkurranse. Men jeg mener det finnes en rekke eksempler på at det motsatte er tilfellet.
Til slutt er det helt riktig at ikke alle mennesker alltid kan ta gode, rasjonelle, velinformerte valg for seg selv. Rødt mener dette tilsier at det ikke er noen vits i at vi får velge selv. Jeg mener friheten til å bestemme i eget liv er så viktig at vi må akseptere at noen mennesker av og til velger feil. Så må vi heller gjøre hva vi kan for å legge til rette for de som ikke greier, eller ikke ønsker, å ta valgene.
Innlegget er på trykk i Fædrelandsvennen 9.12.16.
Relatert
Norske velferdstjenester er ikke organisert som et åpent marked
Feil prioritering i barnehagesektoren
Trenger vi egentlig ledere?
Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger
Er sykehuskø uunngåelig?
Fedrepermisjon og EØS-retten
Fedrepermisjonen har gjennomgått flere endringer i Norge siden den ble innført. Det har blitt hevdet at den er beskyttet av EØS-retten. Dét stemmer, men virkningene av dette er begrenset.