Velferdsdebatten trenger kunnskap, ikke anekdoter
Private aktører i velferden bør kunne tjene penger, men etter 18 år er det på tide med en ny utredning om konkurransen, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund.
Publisert: 11. januar 2018
Private aktører i velferden bør kunne tjene penger, men etter 18 år er det på tide med en ny utredning om konkurransen.
I april 2016 ble et forslag om å «kartlegge pengestrømmer i offentlig finansierte velferdstjenester» som Ap, Sp, SV og KrF stilte seg bak, stemt ned i Stortinget. Forslaget virket å basere seg på en generell mistillit til alle private aktører som leverer offentlige tjenester. Mandatet lå nærmere opp mot en granskning av økonomiske misligheter, enn noe som kunne skaffe et godt beslutningsgrunnlag for politikken.
Om vi skulle forby alle private aktører som tar ut utbytte å drive offentlig finansierte velferdstjenester, ville vi høyst sannsynlig få et kapasitetsproblem.
I tillegg ville vi mistet en verdifull driver for effektivisering, nyskaping og innovasjon.
Men det er ikke en dårlig idé å sette ned et offentlig utvalg som ser på økonomien og konkurransesituasjonen i velferdssektoren.
Det er tross alt snart 18 år siden sist temaet ble grundig drøftet i NOU 2000:19.
I mellomtiden har vi blant annet hatt en vellykket utbygging av barnehagene i Norge, i stor grad i regi av private aktører. I andre sektorer har det også skjedd endringer. Noen tjenester er åpnet for mer konkurranse, mens noen kommuner ønsker å bli kvitt de private aktørene som ikke er ideelle.
Vi ser en modning og konsolidering i flere bransjer, og det har dessuten kommet nye, relevante regler gjennom EØS-samarbeidet.
Det er derfor på tide med en grundig gjennomgang av hvordan konkurransen fungerer, på godt og på vondt, i offentlig finansierte velferdstjenester.
En helhetlig gjennomgang av økonomien i den offentlig finansierte velferden bør være en naturlig del av en slik utredning. Når økonomi og fortjeneste diskuteres i dag, er det for ofte basert på enkelteksempler og anekdoter.
Det er en tendens å blande inntekter, overskudd, marginer og utbytte. Det skjer ofte på en måte som gjør sammenligning umulig – både mellom aktører, bransjer og ikke minst mellom private og offentlige aktører.
Nettopp en slik sammenligning bør være en del av mandatet. Høye overskudd hos private kan skyldes at det offentlige driver lite effektivt. Alternativet til «profitt i velferden» kan like godt være sløsing i offentlig sektor.
I så fall kan konkurransen føre til at det offentlige får flere og bedre tjenester for pengene.
Om en slik undersøkelse avdekker at det blant enkelte aktører forekommer svært høye overskudd og eventuelt utbytter, og særlig om disse vedvarer over tid, kan det være et tegn på at konkurransen ikke fungerer slik den skal. Kanskje kan svarene føre til at vi konsentrerer innsatsen mot de få som bør gås etter i sømmene, i stedet for å mistenkeliggjøre alle som tjener penger.
Kanskje oppdager vi også områder hvor offentlig sektor er spesielt ineffektiv, og bør bli bedre.
De økonomiske forholdene bør imidlertid bare være én del av en slik gjennomgang. I tillegg kan en rekke andre, minst like viktige spørsmål stilles.
Hva er forutsetningene for en velfungerende konkurranse om kvalitet? Finnes det hindre for effektiv konkurranse, for eksempel kompliserte anbudsregler, mangel på informasjon eller uhensiktsmessige tilskuddsordninger? Hvordan utvikler markedene seg – ser man tendenser til uheldig markedskonsentrasjon, eller kun naturlig konsolidering?
Er det generelt, eller i enkelte sektorer, grunn til å bekymre seg for at kvaliteten kuttes for å oppnå større fortjeneste? Påvirkes arbeidstakerne positiv eller negativt? Hva er innbyggernes rolle, hvilken valgfrihet og autonomi gis de? Hvordan er utviklingen for ideelle aktører, og møter de eventuelt på spesielle hindringer?
Markedsøkonomien er overlegen alle andre økonomiske systemer.
Det skyldes blant annet at jakten på fortjeneste fører til innovasjon, nyskaping og effektivisering, noe som over tid gir stor velferdsvekst. Selv om enkelte aktører kan tjene gode penger i markedsøkonomien, vinner likevel samfunnet som helhet.
Ved å åpne for konkurranse og fortjeneste også i offentlig finansierte oppgaver, får vi muligheten til å se noen av de samme effektene der. Det vil ikke skje av seg selv, men med god planlegging, gjennomføring og oppfølging av konkurransen er det fullt mulig.
En grundig offentlig utredning kan være et godt verktøy for å lykkes med det.
Artikkelen er på trykk i Bergens Tidende 9.1.18.
Relatert
Norske velferdstjenester er ikke organisert som et åpent marked
Feil prioritering i barnehagesektoren
Trenger vi egentlig ledere?
Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger
Er sykehuskø uunngåelig?
Fedrepermisjon og EØS-retten
Fedrepermisjonen har gjennomgått flere endringer i Norge siden den ble innført. Det har blitt hevdet at den er beskyttet av EØS-retten. Dét stemmer, men virkningene av dette er begrenset.