Barnas behov først

Familiepolitikken bør treffe dem som trenger det mest, nemlig barn som lever i familier med lav inntekt, skriver Mathilde Fasting i Bergens Tidende.

Mathilde Fasting

Publisert: 27. juli 2013

Av Mathilde Fasting, Civita

Rett før sommeren diskuterte Stortinget et forslag om tiltak mot barnefattigdom i Norge. En målsetting for familiepolitikken burde være at den sørger for et sikkerhetsnett for barn som lever i familier med lave inntekter. Flere partier på borgerlig side har foreslått behovsprøvd barnetrygd eller oppjustering av satsene, og at barnehageplassene skal bli enda rimeligere for lavinntektsfamilier.

En eneforsørger med to barn kommer i gruppen lavinntektsfamilie dersom familieinntekten er under 350 000. Mange lavinntektsfamilier har mange barn, og i mange av familiene er det bare en av foreldrene som er yrkesaktiv. Det kan oppfattes som urettferdig og vanskelig for barn å ikke kunne delta på vanlig aktiviteter eller generelt ha så dårlig råd at det blir åpenbart for alle.

Svært mange av de familiepolitiske ordningene er knyttet til yrkesaktivitet. Barnehagene er sterkt subsidierte, foreldrepengene er høyest for de med høye inntekter, det er gunstige permisjonsordninger, og vi har et arbeidsliv som generelt passer foreldre godt. Familier med to arbeidende foreldre har det jevnt over bra i Norge. Fullt så bra er det ikke å vokse opp i en familie uten mor eller far, eller i en familie med lave inntekter. Skulle den familiepolitiske målsettingen først og fremst ha vært å bidra til barnas beste, er det flere av dagens ordninger som trenger revisjon. De to viktigste er barnetrygden og prisene i barnehagen.

Den eneste ordningen som fremdeles er helt universell, der alle får det samme beløpet, kun betinget av at man har barn, er barnetrygden. Den får man, uansett om man er yrkesaktiv eller ikke. Barnetrygden er også den familiepolitiske ordningen som betyr mest for lavinntektsfamilier. Den er i dag på 970 kroner per måned per barn, det vil si 11 640 kroner i året helt til barnet er myndig. Denne summen har imidlertid vært uendret siden 1996, til tross for generell prisstigning og lønnsvekst.

Skulle barnetrygden fulgt vanlig prisstigning, ville beløpet per barn per måned vært 15 300 kroner i året. Allerede i 2009 konkluderte Fordelingsutvalget: «At barnetrygden ikke er oppregulert, fører til at lavinntektsfamilier kommer stadig dårligere ut, og, alt annet likt, at vi får flere barn som lever i lavinntektsfamilier.»

Da makspris i barnehage ble innført i 2003, var det først og fremst en gave til familier med romslig økonomi, siden familier med lavere inntekt i hovedsak betalte reduserte priser også tidligere. Makspris belønner dermed de med god inntekt. Man burde i stedet vurdere å begunstige dem med lavere inntekter.

I dag har rundt en fjerdedel av kommunene reduserte priser for lavinntektsfamilier, basert på behovsprøving. I Oslo er minimumsprisen på 830 kroner per måned. I tillegg har noen bydeler i Oslo, Drammen og Stavanger gratis kjernetid for lavinntektsfamilier.

Det er vellykket med gratis kjernetid for lavinntektsfamilier i Oslo. Gratis kjernetid eller godt subsidierte priser er et tiltak for lavinntektsfamilier som kan vurderes i alle landets kommuner. Betalingen av barnehageplass bør differensieres etter behov i større grad enn i dag, slik at det kommer lavinntektsfamiliene mer til gode.

I tillegg til barnetrygden og barnehagesubsidieringen finnes det en rekke ulike familie- og sosialpolitiske behovsprøvde ordninger for lavinntektsfamilier. Mange av dem er innrettet mot småbarnsperioden. En generell gjennomgang av de ulike ordningene med tanke på en forenkling er å anbefale. En oppjustering av barnetrygden vil kunne gi mer støtte frem til barna er store og gjøre andre ordninger overflødige. Slik vil politikken treffe de som trenger det mest

Innlegget stod på trykk i Bergens Tidende 27.juli 2013.