Hva skjer med tillit, fellesskap og samhold etter koronakrisen?

Vi vet at akutte kriser kan gi en kortvarig knekk i tilliten til myndighetene, for eksempel til politiet, slik det skjedde etter at 22. juli-kommisjonen la frem sin rapport. Biter arbeidsledigheten seg fast på et høyt nivå, og vi får en langvarig økonomisk stagnasjon, er det mer sannsynlig at tilliten også blir mer varig svekket.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 23. mai 2020

Under koronakrisen har mange snakket om hvor viktig den særegne norske tilliten er for at vi skal klare å håndtere krisen. Både den vertikale tilliten (tillit til myndighetene) og den horisontale tilliten (sosial tillit, eller tillit til «folk flest») har blitt fremhevet som viktig for å komme gjennom krisen på en god måte.

Allerede nå har vi ulike undersøkelser og målinger som viser hvordan krisen påvirker tillitsnivåene. Men hva målinger av tillit på sikt vil vise, er det naturligvis umulig å si noe om nå. Men erfaringer fra tidligere kriser og perioder med økonomisk nedgang, kan gi oss en pekepinn på hvordan ulike scenarier kan gi utslag på tillitsmålinger fremover.

Målinger fra medborgerpanelet ved Universitetet i Bergen har allerede vist at det er økt tilfredshet og tillit til norske politikere generelt i befolkningen, men noen får også litt lavere tillit. Tillitsmålingene spriker altså litt mer. Den samme undersøkelsen viste en liten nedgang i sosial tillit hos dem som kan sies å være i risikogruppen. Dette kan forklares med at man er mer redd for andre på grunn av frykt for smitte.

Forskere ved Institutt for samfunnsforskning har gjennomført undersøkelser som viser at bekymring er en sterkere driver for å følge myndighetenes råd enn tillit til myndighetene. Mennesker med høy sosial tillit ser ut til å ha en tendens til i mindre grad å følge myndighetenes råd. Det kan kanskje forklares med at det er naturlig at folk med høy sosial tillit er mer tilbøyelige for sosial omgang. Samtidig sier forskerne i en kronikk i Aftenposten 22. april at det er de med lav tillit til myndighetene som det er vanskeligst å få til å følge rådene.

Hvordan de ulike typene tillit påvirkes av koronakrisen fremover, og etter krisen, avhenger av flere variabler. Det vi vet av erfaring, er at økonomisk stagnasjon normalt svekker tillit.

Felleskap og samhold er viktig for å komme seg gjennom kriser. Et spesielt trekk ved denne krisen er at det nettopp er visse typer fellesskap og samhold det er lagt sterkest begrensninger på. En permittert arbeider som kan besøke venner, har det kanskje lettere enn en som ikke kan det. Sosial omgang på mer formelle møteplasser som arbeidsplassen eller i organiserte fritidsaktiviteter har vært sterkt begrenset.

Høy utdanning samsvarer normalt med høyere tillit – også til myndigheter. Mange i den offentlige debatt har, enten de har vært enige eller uenige i tiltakenes innretning, vært opptatt av at oppslutningen om myndighetenes tiltak er god, fordi hensikten er god. Kritikken som har kommet av Folkehelsetilsynets smitte-app, handler på den ene siden om hvor godt den vil virke etter hensikten, og på den andre siden om at den ikke er godt nok balansert mot andre hensyn, som personvern eller fare for formålsutglidning. Hvorvidt smitte-appen får god effekt, og hvorvidt den vil vise seg å ivareta viktig personvernhensyn, vil sannsynligvis ha en effekt på tilliten. Virker den effektivt og hindrer smittespredning, og sørger for at vi raskere kan åpne samfunnet, kan den ha positiv effekt på tillit til tross for negative effekter på personvernet.

Hensynet til helse versus samfunnsøkonomiske hensyn er kanskje det som har blitt sterkest debattert til nå. God økonomisk utvikling og lav ledighet henger sammen med tillit. I Norden har den horisontale tilliten steget siden 1980. Unntaket var omkring 1990, da ledigheten steg. Fra annen forskning vet vi at arbeidsledighet henger sammen med lav tillit. Blir de negative og samfunnsøkonomiske følgene av koronakrisen langvarige, samtidig som de helsemessige følgene blir relativt små, kan det oppstå et paradoks, fordi de økonomiske effektene vil være tydelige, mens kollapsen som ikke skjedde i helsevesenet, ikke vil være synlig. Frustrasjonen over tiltakene kan dermed bli større enn gleden ved gevinstene. Det kan påvirke tillitsnivået negativt, selv om tiltakene er vellykkede. Motsatt kan store helsemessige utfordringer, der dødstallene går opp og noen kanskje ikke får tilstrekkelig behandling, samtidig som økonomien går relativt godt, også ha en negativ effekt på tilliten.

Teksten er publisert i Civita-notatet Hva skjer etter koronakrisen?, som kan leses i sin helhet her: