Når blir valgfriheten farlig?

Foran valget i 2021 vil valgfrihet bli et sentralt tema. Skal vi kunne velge skole, barnehage, sykehjem, hjemmehjelp og sykehus selv – eller skal kommunene og staten bestemme for oss?

Kristin Clemet

Publisert: 6. oktober 2020

Det skal medgis: Av og til er det vanskelig å velge. Når jeg er i butikken og kan velge mellom 50 forskjellige olivenoljer, er det lett å bli litt matt og gripe til den samme oljen som jeg kjøpte sist.

Men selv om det er vanskelig å velge, er jeg sikker på at jeg foretrekker 50 olivenoljer fremfor én. Mennesker er forskjellige, og alle liker ikke det samme. Det er dessuten vanskelig å se for seg hvordan vi skal hindre kreative sjeler fra å prøve å produsere en enda bedre olivenolje enn de vi har fra før.

I noen av livets viktigste forhold er det helt avgjørende at vi har valgfrihet. Vi må for eksempel ha muligheten til å velge mellom flere politiske partier, flere medier, flere kunst- og kulturuttrykk, alternative tros- og livssynssamfunn eller, for den sakens skyld, flere mulige kjærester og ektefeller. I autoritære samfunn har mennesker ofte ikke frihet til å velge hverken politisk parti, frie medier, religion eller ektefelle – og kanskje heller ikke olivenolje eller en ferietur. I den gamle Østblokken var det bare eliten som kunne handle i butikker med et visst vareutvalg. Folk flest måtte stå i lange køer og hadde knapt noe å velge mellom da de kom frem.

Valgfrihet er både veldig prosaisk og dypt alvorlig. Grunnleggende sett bør det likevel være innlysende at vi har rett til å velge hvordan vi vil leve livene våre, så lenge vi ikke ødelegger for andre menneskers mulighet til å leve livene sine slik de vil. Spørsmålet er: Når ødelegger vi for andre? Når kommer min frihet i veien for din?

I Norge står friheten veldig sterkt. Harald Eia mener at ønsket om uavhengighet er typisk norsk. Vi vil være frie, og vi vil ikke være for avhengige av andre.

Samtidig står likheten sterkt. Vi er for likestilling, likeverd, likhet og likebehandling. Den norske samfunnsmodellen er derfor en finstemt avveining mellom hensynet til likhet og frihet.

Likevel må det være friheten som er utgangspunktet i ethvert demokrati. Vi har frihet, og det er de som vil innskrenke eller ta fra oss friheten, som må begrunne det. Det kan ikke være slik at de som vil ha frihet, har bevisbyrden. Det må være omvendt.

I noen tilfeller er det svært gode grunner til å ta fra oss eller innskrenke friheten vår. Korona-pandemien er et godt eksempel. De aller fleste er enige i at en pandemi gir myndighetene en god grunn til å begrense friheten vår. De fleste er nok også enige i at det må koste noe å skade klimaet. Men det fins også eksempler som er mer hverdagslige. Det er for eksempel opplagt at vi ikke bør kunne velge å kjøre bil på begge sider av veien.

Forutsetningen er at all frihetsbegrensning skjer innenfor en demokratisk ramme, altså at de som innskrenker friheten vår, er valgt av folket og følger demokratiske spilleregler når beslutningene tas. I forbindelse med pandemien har også dette vært et tema i mange land, og det er sunt.

Det er liten strid om olivenoljer og trafikkregler i Norge. Men foran valget i 2021 vil likevel valgfrihet bli et sentralt tema. Skal vi kunne velge skole, barnehage, sykehjem, hjemmehjelp og sykehus selv – eller skal kommunene og staten bestemme for oss?

Når vi diskuterer valgfrihet på disse områdene betyr det frihet til å velge mellom to eller flere offentlige tilbud, eller mellom offentlige og offentlig finansierte private tilbud. Det er altså det offentlige som betaler uansett. Hvis man må betale noe selv, slik man må i barnehagene, er prisen den samme enten tilbudet er offentlig eller privat. Dette gir ytterligere en dimensjon til valgfriheten, fordi den ikke er begrenset av den enkeltes lommebok.

Grunnen til at dette blir tema nå, er at de politiske partiene har så forskjellige standpunkter at valgresultatet virkelig får betydning for mange av oss. De borgerlige partiene vil på noen områder utvide valgmulighetene, mens de rødgrønne partiene vil begrense de valgmulighetene vi allerede har. I Oslo bruker nå Ap-, SV- og MDG-byrådet millioner av kroner på å kjøpe ut private aktører som driver barnehager og sykehjem.

Kommunale, ideelle og kommersielle aktører har alltid eksistert side om side i det norske velferdstilbudet. For mange av oss har det svært liten betydning om sykehjemmet, barnehagen eller fastlegen er kommunal eller privat, så lenge tilbudet er godt og prisen er den samme. Men vissheten om at man kan velge seg til eller fra, og muligheten til faktisk å gjøre det, er også viktig.

Spørsmålet er derfor om denne valgfriheten er så farlig for oss eller for samfunnet at den bør forbys?

Jeg syns det er vanskelig å se det. Et offentlig (nesten-)monopol blir ikke billigere, hverken for brukerne eller skattebetalerne. Kvaliteten blir ikke høyere, og kapasiteten blir ikke større. Det blir heller ikke færre skandaler hvis alt skal skje i offentlig regi, og det blir ikke lettere å avdekke dem.

Når det er krise og kø har det vist seg at det offentlige må ha hjelp av private for å øke kapasiteten. Det skjedde da vi fikk barnehageforliket tidlig på 2000-tallet, og vi så det igjen under flyktningkrisen og under koronakrisen.

Når kvaliteten er dårlig, hjelper det også å få inn flere aktører som prøver å tenke nytt og annerledes. Det er lite som tyder på at kvaliteten på for eksempel SFO, som hovedsakelig drives av kommunene selv, er bedre enn kvaliteten på barnehagene, der halvparten drives av private.

Et argument som går igjen på venstresiden, er at det er galt at noen kan tjene penger på å tilby velferdstjenester. Men så lenge prisen er den samme for brukerne, og den samlede kostnaden for samfunnet er mindre enn den ville vært med et offentlig monopol, er det vanskelig å forstå at det er et problem. Ifølge rådgivningsselskapet Agenda Kaupang har det offentlige spart 2,3 milliarder kroner årlig på å tilby barnehageplasser i privat regi.

Et annet argument er at mange ikke er i stand til å velge. I noen tilfeller er det sant. En dement person kan ikke selv velge hvilket sykehjem hun bør bo på. Men hun har som regel pårørende som kjenner henne bedre enn politikerne gjør, og de kan velge, hvis de vil.

Det er ikke lett å lage systemer som sørger for at valgfriheten er rettferdig og lik for alle. Det er heller ikke lett for kommunene aldri å gjøre feil når de skal bestemme nivået på tilskuddene til de private aktørene eller gjøre offentlige innkjøp. Men risikoen for å gjøre slike feil må veies mot risikoen som er knyttet til at kommunene skal gjøre alt i egen regi. Det gir borgerne mindre valgfrihet, og det vil lett føre til mer sløsing og mindre innovasjon.

Artikkelen er på trykk i Aftenposten 4.10.2020.

Publisert: 6. oktober 2020