Vekstfremmende pensjonister?

Regjeringen har nylig lekket det som antagelig er en av statsbudsjettets største utgiftsøkninger, nemlig at gifte og samboende pensjonister i snitt får 8000 kroner mer, til en totalkostnad på nesten tre milliarder kroner i 2017. Dette fremstår som en svært merkelig prioritering, både i lys av den økonomiske situasjonen og Regjeringens mål om å føre en mer vekstfremmende politikk. Haakon Riekeles i Dagens Næringsliv:

Haakon Riekeles

Publisert: 19. september 2015

Av Haakon Riekeles, samfunnsøkonom i Civita

Det kraftige oljeprisfallet og den medfølgende ledigheten gir to klare utfordringer som må møtes i statsbudsjettet. Det første er at statsbudsjettet utformes på en slik måte at veksten i ledigheten reduseres og økonomien omstilles. Det kan gjøres både gjennom målrettede utgiftsøkninger og gjennom skattelettelser som stimulerer til økte investeringer og arbeid. Den andre, mer langsiktige utfordringen er at oljeprisfallet har gjort den norske stat fattigere. Det er velkjent at Norge kan få store problemer med å finansiere velferdsstaten i tiårene fremover, hovedsakelig på grunn av eldrebølgen. Hvis den lave oljeprisen viser seg å vedvare, vil det redusere den allerede beskjedne andelen av regningen for eldrebølgen som kan dekkes av oljeformuen.

Tre milliarder kroner til landets pensjonister er et dårlig svar på begge disse utfordringene. Bevilgningen vil ikke føre til økte investeringer i norsk næringsliv eller til nye arbeidsplasser. Det er også grunn til å anta at pensjonister i mindre grad enn andre grupper øker sitt forbruk når inntekten går opp. Etterspørselen stimuleres derfor lite av et slikt tiltak. Enda verre er det at det å gjøre pensjonssystemet dyrere er det stikk motsatte av det som trengs for å møte Norges langsiktige statsfinansielle utfordringer.

Regjeringen liker å fremheve at den gjennomfører en politikk for omstilling og vekst. Akkurat hva som er vekstfremmende kan det være uenighet om, men det er liten tvil om at få utgifter er mindre vekstfremmende enn økninger i pensjon.

Hvis selve endringen i pensjonssystemet hadde en god begrunnelse, kunne det kanskje rettferdiggjort Regjeringens milliardsatsing. Dessverre er også begrunnelsen haltende. Det som konkret foreslås, er at grunnpensjonen til gifte og samboende skal avkortes mindre, for å gi likebehandling mellom enslige og par. Frp har begrunnet det med at pensjon er en ytelse opparbeidet etter et langt livs medlemskap i og innbetaling til folketrygden, og at det dermed er urimelig at den blir avkortet etter samlivsform.

Problemet er bare at grunnpensjonen er den delen av pensjonen fra folketrygden som ikke avhenger av hvor mye du har betalt inn, kun hvor lenge du har bodd i landet. Hensikten med å gi en grunnpensjon til alle i bunnen, er at pensjonssystemet skal virke omfordelende og sikre tilstrekkelig pensjon til alle. Det er da høyst naturlig å ta hensyn til at grunnpensjonen differensierer mellom enslige, som må bære alle kostnader i en husholdning alene, og par, som kan dele en rekke faste kostnader på to pensjoner.

I tillegg til å være lite tilpasset landets økonomiske situasjon og dårlige begrunnet, er forslaget dårlig fordelingspolitikk. Pensjonister flest har god økonomi, og undersøkelser viser at pensjonister selv synes de har god råd. Pensjonister har hatt betydelig høyere realinntektsvekst enn befolkningen for øvrig de siste årene. Det er stadig færre som er minstepensjonister, og som blant andre Jan Arild Snoen har dokumentert, har pensjonister flest en betydelig finansformue (også når man ser bort ifra bolig). Uansett tilgodeser en økning i grunnpensjonen alle pensjonister, også de med en betydelig tilleggspensjon på toppen.

Men pensjonister skiller seg ikke bare ut fra resten av befolkningen med sin gode økonomi. De skiller seg også ut ved at de i større grad bruker stemmeretten. Det er derfor lite sannsynlig at noen partier vil tørre å gå mot Regjeringens gavepakke i et valgår.

Artikkelen stod på trykk i Dagens Næringsliv 17. september.