Velferdsstatens bærekraft: De unge har rett
Velferdsstaten står overfor store utfordringer. Ikke i dag, men om noen tiår. Ungdomspartilederne er bekymret for bærekraften til velferdsstaten og de har helt rett, skriver samfunnsøkonom i Civita, Villeman Vinje, i Aftenposten. Velgerne bidra med ikke å la seg forføre av alle løfter om «mer» uten også å tenke gjennom hva de vil ha mindre av.
Publisert: 16. august 2013
Av Villeman Vinje, samfunnsøkonom i Civita.
Den brede dekningen Aftenposten 12. august ga de store utfordringene velferdsstaten står overfor de kommende tiårene, var kjærkommen. Dette er et emne som sjeldent vies oppmerksomhet.
Velferdsstaten står overfor store utfordringer. Ikke i dag, men om noen tiår. Gitt at dagens nivå på offentlige velferdsordninger ikke økes og arbeidsinnsatsen fortsetter på dagens nivå, anslår Regjeringen i Perspektivmeldingen at det årlige underskuddet på statsbudsjettet om 50 år vil være på 140 milliarder 2013-kroner. Dette anslaget er, som Aftenposten viste til, bygget på optimistiske forutsetninger. Ungdomspartilederne er bekymret for bærekraften til velferdsstaten og de har helt rett.
Jeg mener det er urealistisk og veldig optimistisk å tro at fremtidens velferdsstat skal være lik dagens. Like urealistisk som at vi i dag ville vært fornøyd med nivået på velferdsstaten på 1960- og 1970-tallet, vil 2060-tallets velgere kreve høyere standard på offentlige tjenester enn i dag. Hvis ikke, vil fundamentet dagens velferdsstat bygger på, at det offentlige tilbyr skattefinansierte tjenester av god kvalitet, forvitre. Skjer det, vil folk kjøpe velferdstjenester av høyere kvalitet på det private markedet, og villigheten til å betale skatt vil stupe. Ingen partier ønsker en slik utvikling, og alle partiene går til valg på at velferdsstaten skal forbedres, som ved alle tidligere valg. Økonomisk øker det velferdsstatens fremtidige utfordringer betydelig.
Det er også urealistisk å tro at dagens arbeidsinnsats skal ligge fast, uten at det gjennomføres store politiske endringer. De siste 20 årene har arbeidsinnsatsen sunket jevnt, en naturlig virkning av at vi blir mer velstående og kan verdsette fritid mer. Forutsetter vi at kvalitetsveksten i offentlige tjenester fortsetter å stige som de siste tiårene, og trenden med redusert arbeidsinnsats fortsetter, vil det årlige budsjettunderskuddet om 50 år være over 500 milliarder 2013-kroner, ca. fire ganger høyere enn anslaget i Perspektivmeldingen og om lag det dobbelte av underskuddet Hellas har slitt med de siste årene.
Vi vil neppe få et så stort budsjettunderskudd. Reformer vil tvinge seg frem. Spørsmålet er derfor ikke om, men når, vi ønsker reformer. Jo tidligere reformer gjennomføres og velferdsstaten gjøres bærekraftig, jo høyere vil nivået på fremtidige velferdstjenester kunne bli.
Hva kan vi så gjøre? Det vil trolig kreves en blanding av innstramminger i velferdstjenester, innføring av økte egenandeler for ikke-grunnleggende tjenester og økte skatter. Men i «verdens rikeste land» er det veldig utfordrende for politikerne å gå til valg på økte byrder eller reduserte velferdstjenester. Opposisjonspartier, uansett farge, lar seg ofte friste til å gå i mot det som er upopulært. Et første skritt kan derfor være at det nedsettes et bredt forankret offentlig utvalg som går i dybden på velferdsstatens manglende bærekraft. Når problemforståelsen er større, bør et nytt utvalg som sikter mot tverrpolitisk enighet ta for seg mulige innstramminger. Frem til da, kan velgerne bidra med ikke å la seg forføre av alle løfter om «mer» uten også å tenke gjennom hva de vil ha mindre av.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 16.8.13.
Relatert
Norske velferdstjenester er ikke organisert som et åpent marked
Feil prioritering i barnehagesektoren
Trenger vi egentlig ledere?
Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger
Er sykehuskø uunngåelig?
Fedrepermisjon og EØS-retten
Fedrepermisjonen har gjennomgått flere endringer i Norge siden den ble innført. Det har blitt hevdet at den er beskyttet av EØS-retten. Dét stemmer, men virkningene av dette er begrenset.