Dilemmaer i barnefamiliepolitikken

Vi bruker omtrent like mye på barnefamilier nå som de siste 25 årene. Mathilde Fasting og Haakon Riekeles i Dagsavisen.

Publisert: 14. november 2018

Familiepolitikken får stadig mer oppmerksomhet i det politiske ordskiftet. Særlig det voksende antall barn i lavinntektsfamilier bekymrer, og mange ser tilbake til 90-tallet da det var et mye mindre problem.

Likevel er det ikke slik at barnefamilier totalt sett nå får mindre enn tidligere. I år er over 80 milliarder på statsbudsjettet tilegnet barnefamiliene. Som andel av BNP bruker vi omtrent like mye på ordninger rettet mot barnefamilier nå som vi har gjort de siste 25 årene, men sammensetningen har endret seg. De store grepene i barnefamiliepolitikken har vært å vri politikken fra kontantytelser til tjenester. På 90-tallet sto barnetrygden for den største delen av offentlige utgifter mot barnefamilier. Nå går den klart største delen av utgiftene til barnehage. Resultatet er at vi har full barnehagedekning og makspris i barnehagene. Også foreldrepengene har gått forbi barnetrygden i betydning. Omleggingen av familiepolitikken har ikke bare skjedd gjennom en utvidelse av ordninger, man har også kuttet i barnetrygden. Særlig familier med mange barn får mindre, som følge av at søskentillegget i barnetrygden ble fjernet i 2001 av Ap i samarbeid med sentrumspartiene. I tillegg har beløpet man får utbetalt lenge blitt holdt uendret, noe som gjør at dens reelle verdi har gått ned år for år.

Omprioriteringen mot tjenester og yngre barn har vært en villet politikk, som var særlig sterk under de rød-grønne, men har blitt ført av alle partier fra SV til Frp. Det er fordi denne politikken også har klare fordeler, som er lett å glemme nå som stadig flere ønsker økt barnetrygd.

Svært mange av de familiepolitiske ordningene er knyttet til yrkesaktivitet. Foreldrepermisjonen belønner de som er i arbeid, gunstige permisjonsordninger bidrar til et arbeidsliv som passer foreldre godt. Sterkt subsidierte barnehageplasser gjør det lettere og mer lønnsomt for kvinner å jobbe. Det gjelder dog ikke gratis kjernetid, siden det i praksis ikke er mulig å ha ordinært arbeid når oppholdstiden er kort. All barnehage kan imidlertid ha positive effekter for barnet, som også er en viktig begrunnelse til at man har satset på det.

Resultatet av dagens familiepolitikk er at familier med to arbeidende foreldre har det jevnt over bra i Norge. I tillegg til raus foreldrepermisjon og sterkt subsidiert barnehageplass, viser inntektsutviklingen at de fleste også får bedre økonomi etter hvert som barna blir eldre, som betyr at det ikke er noe stort behov for økt barnetrygd til dem.

Omprioriteringen fra barnetrygd til tjenester har også hatt en kostnad. Barnetrygd er fremdeles den familiepolitiske ordningen som betyr mest for lavinntektsfamilier. Lavinntektsfamilier vil riktignok også nyte godt av gratis tjenester, men de vil trenge kontantstønader for å unngå en for lav materiell levestandard. Lavere barnetrygd har derfor bidratt til at flere barnefamilier er under fattigdomsgrensen. Denne trenden er forsterket ved at innvandring har gitt oss flere barnefamilier med mange barn, der foreldrene har liten eller ingen arbeidsinntekt.

Dessuten er det også slik at den økonomiske støtten og tjenestene barnefamiliene får er vridd mot de yngste barna. Familier med eldre barn kommer stort sett dårligere ut i dag enn tidligere.

Det viktigste for å redusere barnefattigdommen er utvilsomt å øke arbeidsdeltakelsen hos foreldrene. Hvis man i tillegg ønsker å redusere barnefattigdom gjennom barnetrygden er det grovt sett to muligheter. Den første er å rette den mot de som trenger den, ved å behovsprøve den. Barnefamilieutvalgets forslag var å gi alle familier med samlet inntekt under 5,2 G en barnetrygd på 0,25 G, som nå utgjør 24.200 kroner i året. I forslaget skulle enslige forsørgere i tillegg få barnetrygd for ett ekstra barn. Dette ble beregnet å koste 6 milliarder kroner. En slik omlegging vil gi en kraftig reduksjon i barnefattigdommen. Ulempen er at det også vil påvirke yrkesdeltakelse negativt, særlig blant kvinner.

Ideelt sett skulle det vært mulig å øke barnetrygden for alle og samtidig sørge for at den ble høy nok til å redusere barnefattigdom. KrFs forslag om å øke barnetrygden til 20.000 kroner i året fra dagens 11.640 kr oppnår langt på vei det. En slik endring har imidlertid en høy kostnad, 10 mrd. kroner, som veltes over på skattebetalerne, og selv med denne høye kostnaden blir reduksjonen i barnefattigdom mindre enn med en behovsprøvd løsning. Alle med en inntekt på over 245.650 kr vil få økt skatt med KrFs forslag. I tillegg til å ramme mange barnløse med moderate inntekter, vil en slik økning i marginalskatten være negativt for arbeidstilbudet.

KrF har tidligere ønsket å øke barnetrygden samtidig som at den skattlegges. Skattlegging vil innebære at lavinntektsfamilier vil motta mer barnetrygd enn familier med høy inntekt. En barnetrygd til alle barnefamilier før skatt var i Barnefamilieutvalgets beregninger satt til 20.836 kroner i året, og ville koste 2,5 milliarder kroner ekstra, vesentlig mindre enn KrFs forslag. Når KrF nå har gått bort ifra denne måten å øke barnetrygden på er det ifølge dem selv fordi det innebærer en omfordeling mellom barnefamiliene, mens de heller vil ha en overføring fra de uten barn til de med barn.

Hvorfor det er riktig med økte overføringer fra de uten barn til de med barn er derimot ikke forklart. Barnefamilier har i snitt høyere inntekter enn resten av befolkningen, og som nevnt tidligere er summen av ordninger rettet mot barnefamilier allerede høy.

Med dagens debatt, som handler om hvordan barnetrygden best kan økes, virker det glemt at kontantutbetalinger også møter motforestillinger. Den første er at de kan bidra til at yrkesdeltakelsen til foreldrene synker eller at foreldre velger å motta stønader i stedet for å delta i arbeidslivet. Analyser som er gjort i Barnefamilieutvalget viser at det aller viktigste for å hindre barnefattigdom er å bidra til økt yrkesdeltakelse for foreldrene. Den andre er at kontantytelser kan tas med ut av landet. Disse motforestillingene er ikke nødvendigvis så tungtveiende at man ikke bør øke barnetrygden, men de må tas med i beregningen.

Uansett er man nødt til å fortsatt ta stilling til de samme gamle avveiningene: mellom universelle og behovsprøvde ordninger, mellom kontantytelser og tjenester, og mellom hensyn til fordeling og til arbeidstilbud.

Innlegget var publisert i Dagsavisen tirsdag 13. november 2018.