Kan konkurranseutsetting av eldreomsorg være et svar på noen av problemene i Tromsø?
Det hoper seg igjen opp med pasienter på sykehus rundt om i landet. Flere kommuner klarer ikke å ta imot nok utskrivningsklare pasienter. Dette er negativt for pasientene og koster kommunene dyrt. Det gir videre lengre ventetid og kan gi dårligere beredskap ved sykehusene.
Publisert: 22. januar 2023
Ferdigbehandlede pasienter som blir liggende, har i årevis vært et tilbakevendende problem ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN). NRK har nylig bedt om tall på antall liggedøgn for utskrivningsklare pasienter fra alle sykehusene. Tromsø kommune topper statistikken med over 8000 døgn.
Tromsø er derfor det kanskje fremste eksempelet på problemene som gjør seg gjeldende i stadig flere kommuner.
Det virker åpenbart at nedbyggingen av sykehjemsplasser har gått for langt. Høyt kostnadsnivå i eldreomsorgen er en stor utfordring for de fleste norske kommuner, men Tromsø ser altså ut til å skille seg ekstra mye ut i den negative enden av skalaen. Så hva er problemet i Tromsø?
Et svar kan ligge i de styrende partienes agg mot kommersielle omsorgsaktører.
Venstresiden i Tromsø, som har hatt makten i mange år, har drevet en langvarig ideologisk kampanje mot private i eldreomsorgen. For noen år tilbake brukte for eksempel kommunen mange millioner på å overta velfungerende hjemmetjenester fra private aktører.
I Tromsøerklæringa, den politiske plattformen som Ap, SV, Sp og MDG styrer dagens Tromsø på, står det eksplisitt at de styrende partiene vil ha en omsorg uten profitt. Samarbeidspartiene skriver at de «vil ta tilbake omsorgstjenester som er satt ut til private kommersielle aktører».
Det var derfor smått komisk da kommunen i 2021 måtte kjøpe 10 heldøgns omsorgsplasser fra det private selskapet Helsepartner Nord-Norge, fordi ventelistene til sykehjem og andre pleietilbud økte.
Men hvorfor kan ikke kjøp av private omsorgstilbud være en langvarig løsning på noen av problemene i Tromsøs eldreomsorg? Den nevnte avtalen med Helsepartner Nord-Norge var økonomisk sett gunstig for kommunen.
Det er selvsagt legitimt å mene at all eldreomsorg burde drives av kommunen selv. Men redusert vekst i fremtidige offentlige inntekter og befolkningens alderssammensetning, kombinert med velferdsutfordringenes kompleksitet, fører til stadig mer presset kommuneøkonomi – i Tromsø og i andre kommuner.
Dette viser blant annet de senere års perspektivmeldinger. Langt mer kommunalt driftet eldreomsorg fremstår med andre ord som urealistisk. Det er dessuten slik at monopol svært ofte skaper uheldige effekter. Det fører fort til ineffektivitet, mindre innovasjon, mindre transparens og mindre mangfold i tjenestene.
Markedsbaserte leverandører innenfor helse- og omsorgsområdet er i seg selv positivt. Mer konkurranseutsetting handler tross alt om at dersom det offentlige ikke er nødt til å konkurrere, vil det ha en tendens til å drive mindre effektivt, mindre brukerorientert og mindre innovativt, slik at både kvaliteten på tjenestene blir dårligere og kostnadene på tjenestene øker.
Flere av partiene i Tromsø er nok enige i slike resonnementer. Og det er tross alt valgår.
I Tromsøerklæringa trekker partiene frem at de ønsker å «øke LHBTQI-kompetansen i eldreomsorgen», noe som er vel og bra, men utenfra ser det ut som at kommunens eldreomsorg har langt større problemer. Kanskje Tromsø vil ha godt av styrende partier som tar tak i de virkelig store utfordringene?
Innlegget er publisert i Nordnorsk debatt 20.1.2023.
Relatert
Norske velferdstjenester er ikke organisert som et åpent marked
Feil prioritering i barnehagesektoren
Trenger vi egentlig ledere?
Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger
Er sykehuskø uunngåelig?
Fedrepermisjon og EØS-retten
Fedrepermisjonen har gjennomgått flere endringer i Norge siden den ble innført. Det har blitt hevdet at den er beskyttet av EØS-retten. Dét stemmer, men virkningene av dette er begrenset.