Raushet under koronakrisen, ja, men bør likevel lønne seg å jobbe

Vi bør ikke institusjonalisere et system der vi har ett støttenivå når behovet for sikring er lite, og et høyere nivå når konjunktursvikten er stor nok, skriver Steinar Juel.

Steinar Juel

Publisert: 3. mars 2021

Den 16. februar uttrykte jeg i en kronikk i DN en viss overraskelse over at flere økonomer på innspillsmøtet med finansministeren i januar, så uforbeholdent støttet rause støtteordninger overfor arbeidsledige under koronakrisen. I svaret fra Handelshøyskolen BIs Espen Henriksen, Espen R. Moen og Gisle Natvik 25. februar er de langt mer forbeholdne enn slik jeg oppfattet innspillene til finansministeren. På en av plansjene Moen brukte, heter det at situasjonen «tilsier raushet når det gjelder dagpenger etc ved bortfall av arbeidsinntekt». I sitt svar nå peker de på at nivået på støtten må avveies mot effektivitetstap m.v, men at det er forhold som drar i retning av å være rausere når mange rammes. Men de er usikre på konklusjonen.

Mitt poeng er nettopp at det alltid må gjøres avveininger mellom nivået på inntektssikringer og incentivene til å lete etter ny jobb.

Flere fortellinger om hvor ulønnsomt det er for ledige å ta midlertidige jobber, som det er mange av, og mangelen på incentiver til å ta videreutdanning, tyder på at støtten er blitt for sjenerøs og/eller er uheldig innrettet. Selv i en lavkonjunktur finnes det jobbmuligheter for en del, og flere bransjer, ikke minst innen varehandelen, har faktisk ekspandert sterkt under pandemien. Jeg følger derfor ikke helt resonnementet til de tre fra BI om at det i en kraftig nedgangsperiode bør legges mer vekt på støttenivået enn incentivstrukturen.

Vi bør ikke institusjonalisere et system der vi har ett støttenivå når behovet for sikring er lite, og et høyere nivå når konjunktursvikten er stor nok.

Dessuten: Hva er stor nok svikt?

Det spesielle nå er at myndighetene som et ledd i smittevernet nærmest innfører forbud mot utøvelsen av mange yrker. Jeg har forståelse for at det da kan være rimelig å justere ytelsesnivået noe. Å ta seg jobb hvis det er mulig, bør likevel lønne seg.

Trioen fra BI skriver at jeg uttaler meg som ansatt i en politisk organisasjon, og slike organisasjoner kan ha andre avveininger mellom forsikring og effektivitet enn det som er gjeldende politikk. Det er uklart hvorfor de kategoriserer meg på denne måten. Civita er ikke en politisk organisasjon, men en liberal tankesmie hvor det er hver av oss som mener noe, ikke Civita som organisasjon.

Teknikken med å kategorisere debattmotstandere brukes ofte for å forsøke å redusere troverdigheten i deres argumenter, og/eller for å avlede oppmerksomheten fra svakheter i egen argumentasjon.

Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 28.2.2021.