Velferdsstaten

Velferdstjenester skaper også verdier

Barnehager, sykehjem med videre skaper i aller høyeste grad verdier. Det som skiller disse tjenesteprodusentene fra rørleggerbedrifter, som Lie nevner som eksempel, er at betalingen for «produktene» i hovedsak finner sted ved at vi alle spleiser gjennom skattesystemet, mens vi individuelt betaler rørleggerne for det de leverer hver av oss.

Steinar Juel

Publisert: 25. juli 2018

Resonnementer om at produsenter av velferdstjenester ikke er verdiskapende, er tøv.

Statsviter Svenn Arne Lie skriver i VG mandag 16. juli om velferdstjenester, verdiskapning og profitt. Han mener det er to måter å tjene penger på: «Enten ved å tjene nye penger eller ved å tjene penger på penger som allerede er skapt.» Det siste er ikke verdiskapning, mener Lie, og velferdstjenester er å bruke penger som allerede er skapt. Derfor er det urimelig at noen skal kunne tjene penger på å levere velferdstjenester. Lie mener barnehager, sykehjem og andre offentlige tjenester er forvaltningsfunksjoner. «Profitt er ikke et egnet eller ønsket prioriteringsverktøy for styringen av barnevern, barnehager og hjemmehjelpstjenester».

Lie sauser sammen begreper, og har en økonomisk analyse som mildt sagt ikke holder mål. For det første, alle inntekter han eller jeg bruker til å betale skatt for finansiering av velferdstjenester eller kjøpe mat eller andre ting for, er skapt av verdiskapning, og vår pengebruk bidrar så til videre verdiskapning i økonomien. Det er slik en økonomi fungerer, og ingen «penger» er «nyere» enn andre. For det andre er ikke barnehager, sykehjem med videre offentlig forvaltning, de er offentlig tjenesteytere. Organiseringen av disse tjenestene, kontrollen og oppfølgningen av dem, samt innkjøp av slike tjenester fra private leverandører er imidlertid forvaltning. Forvaltningen (departementer, direktorater, tilsyn og kommuneforvaltninger) følger opp de prioriteringene Stortinget, regjeringen og kommunestyrene fastsetter. Profitt brukes derfor ikke som prioriteringsverktøy for velferdstjenester, og jeg har heller aldri hørt noen mene det bør være slik.

Hovedhensikten med å kjøpe inn barnehagetjenester med videre fra private aktører, ved siden av offentlige tjenesteytere, er å stimulere de offentlige og private aktørene til samlet å levere gode og effektive tjenester. Dersom private leverandører som offentlig forvaltningsorganer har inngått avtaler med, tjener for mye, så har forvaltningsorganet gjort en for dårlig innkjøpsjobb. Det kan også være et tegn på at de tilsvarende offentlige tjenestevirksomhetene driver mindre effektivt enn de kunne. Betalingen til private leverandører er normalt på linje med, eller lavere enn betalingen til tilsvarende offentlige.

Lies resonnementer om at produsenter av velferdstjenester enten de er offentlig- eller privateide, ikke er verdiskapende, er tøv. Barnehager, sykehjem med videre skaper i aller høyeste grad verdier. Det som skiller disse tjenesteprodusentene fra rørleggerbedrifter, som Lie nevner som eksempel, er at betalingen for «produktene» i hovedsak finner sted ved at vi alle spleiser gjennom skattesystemet, mens vi individuelt betaler rørleggerne for det de leverer hver av oss. Barnehager og andre produserer nyttige tjenester det også hadde vært privat betalingsvillighet for dersom vi måtte betalt individuelt. For å bruke eksemplene til Lie, barnehageselskapet Espira er verdiskapende, akkurat som varmtvannsbeholderprodusenten OSO. Det samme er kommunale barnehager.

Artikkelen er på trykk i VG 23.7.18.