Valg, Stortingsvalg, forhåndsstemme, Egertorget, Oslo — iStockphoto.com/Sergio Delle Vedove

Ulstein, Frølich og Svenneby kan redde borgerlig valgseier

Et vesentlig trekk ved høyrebølgen er at dens fremste aktører ikke lar seg diktere av woke eller venstresidens moralister. Det har Ola Svenneby, Dag-Inge Ulstein og Peter Frølich forstått.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 27. august 2025

Da jeg besøkte en av turistforeningens hytter på Hardangervidda i sommer, havnet jeg i prat med to hyggelige damer ved frokostbordet. Den ene fortalte at hun jobbet i kirken, men straks hun hadde fortalt dette, begynte hun å moderere seg med å si at hun var opptatt av åpenhet, mangfold og inkludering.

At hun snakket slik, er forståelig på et vis, men det er også interessant, for det burde ikke være nødvendig å forklare seg så veldig for å vise at man er politisk korrekt, i et åpent og tolerant samfunn. Høyrebølgen er mye rart, men på sitt beste er den et liberalt opprør.

Hvis vi skal forstå Dag-Inge Ulstein og KrFs gryende popularitet, kan det være nyttig å tenke på denne kvinnen på Hardangervidda.

Ulstein snakker ikke slik som henne. På spørsmål fra Erlend Mørch, om hvorvidt Jesus ville stemt KrF, svarte Ulstein bare kort og frimodig: JA. Det får han kritikk for. Forfatteren Dag Hareide skriver i Vårt Land 22. august at han kvapp til da han hørte Ulsteins svar. Han spør retorisk om «Jesus skal lukkes inne i et parti?» Dag Hareide frykter at dagens KrF blir for smalt og monopoliserer det kristelige.

Det er en merkelig tolkning av Ulsteins svar. Det virker som et forsøk på å plassere Ulstein både i feil tid og rom. Det har riktignok ofte vært trangt i det lavkirkelige og gjerne konservative kristen-Norge på grunn av mye skam og frykt. Det finnes selvfølgelig trange trekk fortsatt, men det er få grunner til å tolke dagens KrF som et forsøk på å bringe partiet tilbake til en smalere kristen kultur. Dagens KrF er snarere tydeligere på sentrale kristendemokratiske verdier. At partiet ikke er med på at alt progressivt og nytt er flott, betyr ikke at partiet er preget av forstokket konservatisme og kristendom. Det kan like gjerne tolkes som noe liberalt, fordi det blant annet sterkere forsvarer barnets rettigheter i diskusjon om alt fra abort til sæd- og eggdonasjon. Det er også et tegn på motstand mot en sekulær og trang kultur, som også innbefatter det sagnomsuste woke.

Mange som nå hevder at KrF er blitt trangt og konservativt, støttet nok Knut Arild Hareide i retningsvalget i 2018. Retningsvalget var forståelig av ulike grunner. Jeg hadde sympati med Knut Arild Hareides mål om å modernisere KrF og riste av seg den delen av kristen-Norge, som ikke klarer å skille mellom sine ganske så konservative teologiske synspunkter og politikk.

Problemet med Knut Arild Hareides retningsvalg var likevel at det «røde» KrF også var preget av trange tendenser. Det overså også mange unge mer liberale og borgerligestemmer i partiet, som blant andre Ida Lindtveit Røse.

Hvor man før i tiden fikk kjeft om man gikk på dans på samfunnshuset, får man i dag kjeft om man ikke går i pride-tog eller snakker med Sylvi Listhaug eller andre syndere. Dag Hareide kjefter selvfølgelig på at KrF kan finne på å samarbeide med Frp. Kvinnen på Hardangervidda er et eksempel på hvordan denne kjeften virker. Hun bekjenner seg sporenstreks til mangfold når hun nevner at hun jobber i kirken, men dette er et ganske falskt mangfold.

Er man opptatt av mangfold, er man nysgjerrig på hva andre mener. Man legger for eksempel til grunn at alle de politiske partiene på Stortinget ønsker et godt samfunn, men forstår at de har ulike ideer om hva som best legger til rette for det felles målet. Konservative, borgerlig-liberale eller kristendemokrater har lettere for å anerkjenne dette meningsmangfoldet nettopp fordi de ideologisk sett er mindre skråsikre. På venstresiden er det selvfølgelig også mange åpne og liberale, men flere er mer skråsikre på at egen ideologisk overbevisning representerer det gode. KrF og kirken har alltid blitt kritisert av disse menneskene. Dag Hareide skriver at det «hadde blitt ryddigere i norsk politikk, kirkeliv og teologi om KrF sluttet å kalle seg ‘kristelig’». Han beskylder, som nevnt, dagens KrF for å forsøke å monopolisere det «kristelige». Det er typisk, men ikke god argumentasjon. Det er nok kanskje tvert om noen som kun godtar KrF om K-en egentlig betyr «sosialistisk».

Dagens KrF lar seg i mindre grad skremme av venstresidens moralisme. Det gjør dem noe mer populære, men også upopulære. Selv på borgerlig side er det noen som er urolige for dagens KrF. Berit Aalborg skrev i Vårt Land 21. august om sentrale Høyre-folk som visstnok er bekymret for KrFs kulturkrig. Høyrefolkene Aalborg har snakket med, er bekymret for at Frp+KrF kan bli for sterke på borgerlig side. Derfor håper de Høyre styrker seg på valgdagen. Jeg vet ikke hvem disse bekymrede høyrefolkene er, men jeg tipper at det ikke er Peter Frølich eller Ola Svenneby. Mange i Høyre fremmer i dag nettopp Svenneby og Frølich i håp om å redde et anstendig valgresultat for Høyre.

Det oppleves kanskje som noe paradoksalt for de bekymrede Høyre-folkene, som har snakket med Aalborg. For Svenneby og Frølich er nettopp ganske like Ulstein. De danser ikke etter venstreliberales moralistiske pipe. De rir tvert om høyrebølgen.

Teksten er publisert i Minerva 25.8.2027.

Publisert: 27. august 2025