Hvem har ansvaret for de eldre når Den kulturelle spaserstokken avvikles?
Likevel handler ikke dette bare om økonomi. Det handler også om hvordan vi behandler våre eldre. Hvem tar ansvar? Det offentlige eller pårørende og sivilsamfunnet? Hvis ikke familien og sivilsamfunnet tar sin del av ansvaret, får vi et fattig og kaldt samfunn, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit i Aftenposten.
Publisert: 27. oktober 2014
Utgifter til pleie av eldre vil utgjøre en stadig større andel av offentlige budsjetter. Men selv om eldreomsorg koster mye penger og ressurser, ønsker ingen at eldre skal stues vekk på institusjoner der de kun får oppfylt primære behov. Så hva er et tilfredsstillende tilbud for eldre, og hvem har ansvaret for det?
Disse spørsmålene har blitt aktualisert med Regjeringens forslag om å avvikle Den kulturelle spaserstokken. Tilbudet har bidratt til at profesjonelle kunstnere har underholdt på institusjoner for eldre i kommunene. At dette har betydd mye for mange eldre er det ikke tvil om, men det betyr ikke nødvendigvis at det er galt å avvikle tilbudet.
Regjeringen ønsker i større grad å bruke musikk som en del av pleien for eldre og omdisponerer midlene til økt kompetanse i bruk av kulturuttrykk i omsorgstjenesten. Dette begrunnes blant annet med at «det er godt dokumentert at integrert bruk av sang og musikk ved stell og daglige aktiviteter, fungerer mot uro, depresjon og utagering.»
Denne endringen handler altså ikke om kulturpolitikk, men om et bedre helsetilbud.
Endringen skjer da også delvis på Helse- og omsorgsdepartementets budsjett.
Journalist i Aftenposten, Torstein Hvattum, skriver i en kommentar 22.oktober meget kritisk om kuttet og hevder at mange kulturelt kvalitetsbevisste eldre har glede av Den kulturelle spaserstokken. Men er det nødvendigvis det offentliges ansvar å gi dem et kulturtilbud?
Eldre er ingen ensartet gruppe. Mange eldre kan fint, med litt hjelp fra pårørende, benytte seg av kultur- og fritidstilbud utenfor de institusjonene de bor i, mens andre er strekt pleietrengende og har andre behov.
Hvem som har ansvaret for at eldre får et kultur- og fritidstilbud, er ikke gitt. Hvis det offentlige skal ta seg av det, vil det koste penger for en velferdsstat som må foreta harde prioriteringer i årene fremover.
Likevel handler ikke dette bare om økonomi. Det handler også om hvordan vi behandler våre eldre.
Hvem tar ansvar? Det offentlige eller pårørende og sivilsamfunnet?
Hvis ikke familien og sivilsamfunnet tar sin del av ansvaret, får vi et fattig og kaldt samfunn. Da avviklingen av Den kulturelle spaserstokken ble debattert i Dagsnytt 18 forleden, eller i Sven Egil Omdals kritiske kommentar 25. oktober, ble ikke pårørendes eller sivilsamfunnets ansvar nevnt med ett ord. Det viser hvor sterkt staten står når vi diskuterer kultur, omsorg eller fellesskap i Norge.
Grensene mellom det offentliges og sivilsamfunnets ansvar er likevel ikke rettlinjede, og samarbeid kan være nødvendig. Men i debatten, og i mange andre debatter om statsbudsjettet, er det først og fremst sivilsamfunnets ansvar som bør vektlegges.
Innlegget er publisert hos Aftenposten 27.10.14.
Relatert
Norske velferdstjenester er ikke organisert som et åpent marked
Feil prioritering i barnehagesektoren
Trenger vi egentlig ledere?
Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger
Er sykehuskø uunngåelig?
Fedrepermisjon og EØS-retten
Fedrepermisjonen har gjennomgått flere endringer i Norge siden den ble innført. Det har blitt hevdet at den er beskyttet av EØS-retten. Dét stemmer, men virkningene av dette er begrenset.