Rettsstat

Regjeringen står i spagaten mellom straff og hjelp

Norge trenger en generell avkriminalisering, som fullstendig erstatter straff med hjelp, for alle brukere.

Publisert: 21. april 2022

Den 29. mars i år kom rusreformen igjen til behandling på Stortinget. Utfallet ble det samme som under Solberg-regjeringen; reformen ble nedstemt. Regjeringspartiene, sammen med Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, ville ikke gjennomføre en generell avkriminalisering.

Det ble likevel flertall på Stortinget for å fjerne straff for rusavhengige. Dette har Høyesterett nå fulgt opp.

Ruspolitikk i spagaten

Høyesteretts vedtak om å slutte å straffe rusavhengige for kjøp, bruk og besittelse av mindre kvanta illegale rusmidler, er et etterlengtet ruspolitisk fremskritt. Grunnlaget er nå lagt for en begrenset avkriminalisering, hvor det lages et skille mellom avhengige og ikke-avhengige, såkalt rekreasjonelle brukere. Ikke-avhengige brukere skal fortsatt straffes for mindre rusovertredelser.

Basert på Hurdalsplattformen, er dette i tråd med den ruspolitikk som regjeringen ønsker; å lage et skarpt skille mellom rusavhengige og rekreasjonelle brukere, og behandle disse ulikt. Altså en begrenset avkriminalisering.

Norsk ruspolitikk står dermed i en spagat. På den ene siden skal rusovertredelser møtes med straff, og på den andre siden med hjelp – så lenge brukeren er avhengig nok.

Et ubehagelig definisjonsspørsmål

Hvordan et slikt skille faktisk skal fungere i praksis, er uklart. Juridiske fagmiljøer har argumentert med at en slik differensiering er i strid med Grunnlovens paragraf 98, prinsippet om likhet for loven.

En politikk som skiller mellom avhengige og ikke-avhengige på denne måten, kommer til å bli konfrontert med et ubehagelig definisjonsspørsmål. Det er ikke alltid klart hvorvidt en bruker kan klassifiseres som avhengig. Hvordan rusavhengighet skal defineres, er et grunnleggende spørsmål som Norges nye ruspolitikk må ta stilling til.

Problematisk premiss

Det er også problematisk at politiets makt til å straffe rekreasjonelle brukere, fortsatt vil bestå. Gjennom flere tiår med forbudspolitikk har ikke politiet utøvd sitt mandat på en tillitsvekkende måte. Riksadvokatens rapporter viser at politiet har benyttet inngripende virkemidler som urintester og ransakelser, selv i tilfeller hvor det ikke har vært hjemmelfor dette. Politiet har også blitt kritisert for å agere utenfor sitt mandat, gjennom tette forbindelser til interesseorganisasjonen Norsk narkotikapolitiforening (NNPF), en aktiv forsvarer av en straffeorientert ruspolitikk.

Etter kritikk fra jurister og brukerorganisasjoner gikk statssekretær i Justisdepartementet, Erik Sandsmark Idsøe (Sp) ut og beklaget overfor «de som har blitt utsatt for feil», som følge av politiets tvangsmiddelbruk. I et opprop signert av 55 politikere, forskere og samfunnsdebattanter, ble politidirektør Benedicte Bjørnland bedt om å trekke seg. Justisminister Mehl (Sp) nekter å beklage.

Politiets lovstridige praksis er resultatet av en politikk som konsekvent har plassert politiet i posisjon til å straffe brukere gjennom flere tiår. Premisset som ruspolitikken har vært bygd på – at straff forebygger mer enn den skader – må ta mye av skylden for dette.

Sannsynlig med nye overtramp

Dessverre overlever fremdeles ideen om straffens forebyggende virkning hos sittende regjering. Politiet vil fortsatt ha makt til å straffe brukere, til tross for Høyesteretts vedtak. Det er sannsynlig at det vil komme nye maktovertramp fra politiet, så lenge de innehar denne makten.

Ingvild Kjerkol har varslet at et nytt forslag til rusreform skal være ferdig utredet i 2023. Her foreligger en mulighet til å gjennomføre en reform som skaper klarhet, likhet for loven og som er i tråd med FNs konvensjoner og faglige anbefalinger.

En begrenset avkriminalisering er ikke en slik reform. Derfor trenger Norge en generell avkriminalisering, som fullstendig erstatter straff med hjelp, for alle brukere.

Teksten er publisert i Nettavisen 19.4.2022.